Strikkebøker kjøpes sjelden på impuls. Jeg vil helst være ganske sikker på at det er en bok jeg kommer til å like og bruke. Derfor siklet jeg lenge over Susan Crawfords A Stitch in Time, volume 1 før jeg kjøpte den. For en som er litt forelsket i gamle dager, er A Stitch in Time en virkelig stor inspirasjonskilde. Den inneholder moderniserte versjoner av strikke- og hekleoppskrifter fra perioden mellom 1920 og 1949. Oppskriftene er nærmest utelukkende topper, gensere (jumpere!) og jakker, selvsagt med tidsriktige snitt og detaljer.
Oppskriftene følger en annen tradisjon enn den jeg foretrekker, så det er mye strikking i tusenvis av deler og sammensying til slutt. I stedet for å gjøre om på oppskriften, har jeg for en gangs skyld bestemt meg for å strikke frem og tilbake i flere deler. Noen fordeler har det jo – den enkelte delen blir mye fortere ferdig enn om hele toppen hadde blitt strikket i ett stykke. Med denne fordelen følger riktignok en stor ulempe: genseren står i fare for å havarere ved sokk-nr-to-syndromet. Av en eller annen grunn er motivasjonen mindre når man skal legge opp til en helt lik del nr. 2.
Derfor har jeg innvilget meg et pausestrikketøy og dermed er jeg sakte på gli tilbake til strikkepolygamien igjen. Eller er det parallell-monogami?
Toppen jeg strikker heter «Such a Debonair Little Jumper» og en slik beskrivelse vil man selvsagt forbindes med! Jeg har funnet frem noen hesper med Hifa superwash 4 som ble kjøpt inn på en morsom ekspedisjon for over to år siden og så langt ser det ut til at dette kan bli veldig vellykket!
innfall og påfunn 