innfall og påfunn

Vi er vel hjemme igjen etter en deilig ferieuke på hytten. Vi har hatt fint sommervær hele uken, noe som nesten er litt uvirkelig med tanke på at syndefloden nå plasker heftig ned utenfor. Sånn sett lover det dårlig for neste ukes hyttetur, men man kan selvsagt kose seg inne med strikketøyet også…

Jeg hadde med meg en nøye gjennomtenkt og mangfoldig sammensatt strikkekurv på hytten. Man er jo redd for at man ikke skal ha med nok, eller at man har tatt med helt uegnet type strikketøy. Etter denne ukens erfaring kan jeg slå fast at jeg hadde med for mye, men at det var helt greit. Noen strikketøy ble ikke rørt (strikkejakken som har ligget i mange måneder og ventet på å få knappestolper), noen ble helt ferdige (babyjakke som stort sett er strikket i bilen den siste uken og en sommertopp i gjenstridig bomull), andre vokste meget tilfredsstillende (stripete genser til en snart ett-åring). Til hyttetur del 2 skal jeg huske på at det passer en ferietom hjerne best å strikke på noe smått som ikke krever mye tankevirksomhet.

Siden jeg elsker å lese hadde jeg også pakket optimistiske 3 bøker med meg til et 5-6 dagers hytteopphold. En av dem ble lest på et par dager, men så fristet en gjenlesning av Døden tar artium fra 1957 mer enn samtidsvampyrlitteratur.

Jeg måtte tvinge meg selv til å strikke ferdig sommertoppen min i bomull, den som skulle være et egostrikketøy som jeg skulle kose meg med. Bomull er stivt og tungt å strikke med, synes jeg, men litt lettere når man sitter ute med utsikt til fjorden og alle nisene som pruster rundt nedi der.

Og mens jeg strikket hadde jeg selvsagt god utsikt til taket, hvor min kjære sto og forbannet tingenes tilstand mens hun skrubbet vekk mose med en stålbørste. Ah. Teamarbeid.

Ute i den store verden skjer det jo generelt sett litt mer enn her hjemme i lille Norge. Blant annet kan man bruke store deler av sommeren til å gå på garn- og ull- og strikkefestivaler, i alle fall dersom man er villig til å reise til USA og Storbritannia. Bare i England og Skottland er det i sommer mulig å delta ved minst tre forskjellige større arrangement som dreier seg om garn, ull og håndarbeid.

Knit Camp og Ravelry Weekend holdes ved Universitetet i Sterling, Skottland i august og Knit Nation avvikles i London i slutten av juli. Og for en drøy uke siden ble Woolfest arrangert i Cumbria i England. Disse arrangementene har ganske ulike profiler og henvender seg til forskjellige målgrupper. Vi valgte å dra til Woolfest fordi denne messen/festivalen i mindre grad fokuserer på sosiale nettsamfunn og kurs holdt av kjente strikkepersonligheter. For meg ville det ikke vært aktuelt å betale i dyre dommer for å være med på foredrag og workshops holdt av strikkekjendiser som Kaffe Fassett og Jared Flood – jeg er mer for å rusle rundt og klemme på garn i alle kvaliteter og fasonger.

Woolfest er en gigantisk ull- og garnmesse hvor man kan se på og kjøpe garn og strikkerelaterte produkter. Fokuset var helt klart på små produsenter og sånn sett veldig i tråd med den filosofien Malsen og Mor har i forbindelse med  innkjøp til butikken. Jeg var sånn halvveis på utkikk etter nye leverandører til butikken og fant i alle fall et par som jeg skal snuse litt nærmere på.

Som man kanskje kan forvente seg på en slik messe, fantes det veldig mange små kjøkkenbenkbedrifter som solgte håndfarget (sokke)garn, med mer eller mindre vellykket resultat. I tillegg var det gitt stor plass til naturgarn – i veldig vid forstand. Her kunne man finne bittesmå produsenter som selv spinner garn med ullen fra sauene de har gående utenfor, garn i ulike natursjatteringer som fremstilles ved å blande fibre fra saueull med ulik naturlig farge og garn laget av saueullen til sjeldne saueraser.

To garn av den siste typen er garn laget av ullen til Wensleydale- og Teeswatersauene. Wensleydalegarnet er laget
av ull fra denne karen her og har en helt spesiell glans. Man kan nesten få litt tanker om mohair og silke, men det er altså 100% ull. Teeswatergarnet har en del likheter med Wensleydalegarn, begge garnene er spunnet av såkalt longwool, dvs at ullen har spesielt lange «lokker», eller skal vi si dreads? Jeg har selv ikke strikket noe med dette garnet, men jeg ble fristet til å kjøpe inn en liten smaksprøve.

En liten morsom kuriositet på Woolfest var at en norsk strikkekafé hadde egen stand der, med strikkedamene standsmessig pyntet i bunad.

En helgetur på kryss og tvers i Skottland kan by på en del gleder.

Våren er kommet lengre enn på vestlandet, blant annet blomstret clematis i overflod, i tillegg til nydelig fargesterk vill gyvel, som lyste knallgult overalt i landskapet.

Reisestrikketøyet mitt var selvsagt i passende kulør til årstiden:

Reisegodset mitt var også fargesterkt og i relativ harmoni:

Jeg har investert i en veske som jeg håper jeg vil være glad i i mange år fremover. Det er en gammeldags skoleveske fra det britiske firmaet The Cambridge Satchel Company. Vesken er håndlaget i England og fås i ulike størrelser og farger. Jeg landet på rød for å tilfredsstille jentungen i meg og jammen følte jeg meg både jentete og fin, men samtidig profesjonell og voksen da jeg brukte den! Foran på lokket er initialene mine presset inn i skinnet, det eneste jeg egentlig mangler på den klassiske britiske ungjentestilen nå, er vel de hvite knestrømpene. Men de er litt over grensen, frykter jeg.

I løpet av helgen i Skottland tok vi en biltur til den lille landsbyen West Kilbride i North Ayrshire. West Kilbride så for noen år siden ut til å lide samme skjebne som småbyer i mange vestlige land gjør for tiden – folk handler på kjøpesentre og i større byer og glemmer å støtte de lokale butikkene, med det triste resultatet at butikkene må stenge og småbyene dør ut. For å redde West Kilbride har lokale krefter dannet et sentrum for brukskunst og håndverk i byen, og den har nå status som «Craft Town of Scotland». Dette gjør at brukskunstnere med trange budsjetter kan leie lokaler til svært subsidierte priser, i tillegg til at byen er blitt et trekkplaster for tilreisende som interesserer seg for alt fra garn til flettede kurver og håndlagede patchworkugler.

Ja, jeg sa garn. Old Maiden Aunt holder til i West Kilbride, hvor hun selger nydelig håndfarget garn. Vi hadde annonsert vårt besøk på forhånd og ble tatt imot med te og tillatelse til å kose og klemme på alt hun hadde i butikken. Utvalget var litt utplukket, ettersom internettsalget har tatt av for peppermøtanten i det siste. Hun har garn i forskjellige kvaliteter, alt fra lacetykkelse i blandinger med silke, kasjmir eller alpakka, til sokkegarn og tykkere DK-weight-garn.

Og siden vi var på ferie var det jo lov til å la seg friste bittelittegrann, selv av slikt lommebokuvennlig jålegarn?