Archive for Lese

Håndplagg

Den omfattende og lekre boken Håndplagg til bunader og folkedrakter er lagt ut på årets mammutsalg til rundt halv pris – og den er et lite kupp. Avsindig lekre illustrasjoner gjør at boken fremstår som uvanlig gjennomført og det er en helt egen liten nytelse å bla i den. Lekkert, lekkert. Jeg syns riktignok at vel mange av modellene som vises er nokså like, men sånn er det gjerne med tradisjonsmønstre. Boken kan anbefales ubetinget – og la meg si at de følgende bildene er pur reklame: aldri har vel oppvaskhansker og grillvotter blitt presentert så delikat?

Oppvaskhanske?

Grillvott?

Jeg stiller meg imidlertid litt undrende til hvorfor forfatteren har valgt å beholde absolutt alle aspekt ved de gamle modellene da hun arbeidet seg frem til oppskriftene. Hvem vil ha hansker med pølsefingre?

Tjukke fingre, anyone?

En annen ting som jeg syns var interessant, er at kirkevottene dukket opp på en side i boken. Etter at jeg ble oppmerksom på disse har de liksom dukket opp under nytt navn på ulike steder – og så viser det seg at det har sin naturlige forklaring. Dette er altså et mønster som har eksistert på mange kanter av landet, ofte med det fellestrekk at de er blitt kalt for kirkevotter. Pene votter er det i alle fall, og kanskje dette er noe å tenke på for dem som deltar i diskusjonen om copyright på oppskrifter?

Kirkevotter

Comments (3)

En god og en dårlig

I sommer bestilte jeg en stor og deilig pakke med bøker fra Amazon – noen bøker som jeg hadde hørt og lest om, og noen som Amazon foreslo på grunnlag av det jeg hadde i handlevognen. Jeg liker et godt litterært eksperiment, så jeg kjøper nesten alltid inn litt som jeg ikke har hørt noe som helst om. Noen ganger er det vellykket og noen ganger er det bare kjedelig. I de tilfellene hvor det er kjedelig pleier jeg å huske på noe som norsklæreren min på videregående pleide å si: liker du den ikke, så leser du den ikke ferdig. Nå har jeg ikke lest gjennom hele sommerens bokpakke ennå, men jeg har foreløpig rukket å finne en som jeg elsket og en som bare var tull.

Harris og Setterfield

Som regel skriver jeg ikke så mye om hver bok jeg leser, jeg fører dem bare inn i boklisten. Men noen ganger får jeg lyst til å skrive noen linjer, som regel i møte med et av ytterpunktene på min personlige og høyst subjektive kvalitetsskala for litteratur.

The Good

The Thirteenth Tale av Diane Setterfield er vel blitt en salgssuksess i mange land, men det i seg selv trenger jo ikke å bety at historien faller i smak. Men guri som den falt i smak! Denne boken har nemlig litt av alt: den har tvillinger, både bortkommne og andre, uansvarlige voksne, bråmodne og forsømte barn, hemmeligheter, skandaler, snilt tjenerskap og forfyllet herskap og ikke minst spøkelser. Litt viktoriansk, litt gotisk i stilen, man må tenke på klassiske romaner av Austen og Brontë-søstrene, spesielt Jane Eyre, som det refereres mye til i boken. Fortellerstemmen og fortellerstilen er helt spesiell og veldig velykket, på en eller annen måte får Setterfield fortellingen til å virke litt tidløs. I begynnelsen var jeg rett og slett usikker på hvilken tid rammefortellingen var lagt til. Og hva handler det om? En bokinteressert datter av en antikvarbokhandler blir oppsøkt av en eksentrisk og supermystisk suksessforfatter som ønsker at hun skal skrive biografien hennes. Og hun lover å fortelle hele sannheten denne gangen. Det er ikke storslått litteratur, men det er spennende og gøy lesning.

The Bad

Amazon hadde mye godt å si om hvor fantastisk og vittig Jane Harris’ roman The Observations er. Jeg har også merket meg at den er oversatt til norsk, noe som i hvertfall antyder at den blir sett på som lesverdig. Men akk. Kjedelig historie, oppkonstruert språk og nei, det var bare ikke vittig. Denne boken likte jeg faktisk så dårlig at jeg har tenkt å kvitte meg med boken, og det sier en del.

The Ugly

For ikke å bryte Sergio Leone-symmetrien min, vil jeg som en bonus tilby mine meninger om en nokså opphauset liten fille av en bok som jeg har hørt fra mange hold at skal være «heeeelt fantastisk». Jeg er uenig. Den er meget datert, den inneholder halvveise oppskrifter på stygge ting og den burde holdt seg på syttitallet, der den hørte hjemme. (Jada, det er den høyt aktverdige Elizabeth Zimmermann jeg snakker om, hvordan KAN jeg? 😉

Knitter’s Almanac

Comments (3)

I godt selskap

I dag har jeg lært et nytt ord: «Ragdeslakt». Det fikk meg til å tenke på en professor jeg kjenner som en gang holdt en forelesning om semantikk og snakket mye om ordet «kattetanke», men det er strengt tatt en digresjon.

Jeg måtte humre litt over en artikkel og et leserinnlegg i dagens Dagblad. For meg bekrefter dette viktigheten av at man tenker selv og gidder å protestere når man ikke er enig. Dessuten lurer jeg på om enkelte litteraturvitere kanskje er skuffet over at ikke flere private fordommer ble bekreftet i lesestunden?

Comments (1)

Hvem bestemmer om en bok er god?

ragde.jpg

Nylig leste jeg ferdig siste bindet i Anne B. Ragdes trilogi om familien Neshov. Jeg kom litt sent i gang med disse bøkene og har faktisk lest alle sammen i år, lenge etter at resten av landet oppdaget dem og valfartet til bokhandel, bokklubb og bibliotek for å lese dem. For meg var Berlinerpoplene og Eremittkrepsene lettleste og hyggelige leseopplevelser, med humor, sårhet, nærhet og faktisk også dybde.

Jeg skriver «faktisk» fordi jeg leste Dagbladet på lørdag. Der forteller litteraturviter Kjell Ivar Skjerdingstad meg at min litterære smak er dårlig og at jeg liker bøker som overfortolker og bekrefter fordommene mine. Han sier at bøkene er ”pratsomme og plaprete”, ”formanende og brautende” og avviser at disse bøkene er klassikere. Det siste er det vel forsåvidt lett å være enig i, men det er vel muligens på sin plass å spørre om når det ble så enkelt for samtiden å bedømme hvilke verk som kommer til å stå seg om 20, 50 og 100 år.

Det jeg reagerer på er den totale avvisningen av at Ragdes bøker har litterær verdi. Dette er en holdning som jeg har hørt fra flere som hevder å være bereist i litteraturens verden – jeg har til og med hørt benevnelsen «kiosklitteratur» om Ragdes trilogi. Jeg vet ikke jeg. Er det blitt moderne å føle at man er litt for fin til å like Ragdes bøker?

Forklar meg da at ”Ligge i grønne enger” kom ut i et førsteopplag på 200 000 eksemplarer. Forklar at Berlinerpoplene og Eremittkrepsene har samlede opplag på 500 000 eksemplarer. Av alle bøker i hele Norges land og rike, er Berlinerpoplene den som har solgt nest mest. Vinneren? En annen bok som det i sin tid ble mumlet om at ikke hadde litterær verdi: Agnar Mykles Sangen om den røde rubin. Og den har hatt 50 år på seg.

Det er jo klart at Ragde har truffet noe. At hun skriver historier som folk liker å lese, at vi kjenner oss litt igjen, at vi uvilkårlig grøsser innvendig fordi vi ser at noe av det hun skriver virkelig kunne ha hendt. Med noen som vi kjenner. Godt.

Er det ikke da i overkant snobbete og arrogant at en litteraturviter skal fortelle oss over en side i Dagbladet at de bøkene vi liker å lese er tøys og tull og søppel og dårlig litteratur? At tingene som skjer i våre liv er klisjeer?

Jeg liker Ragde. Trilogien er ujevn og jeg trengte ikke det siste bindet for å være lykkelig, men jeg liker Ragde og jeg liker bøkene om familien Neshov. Vel er personene karikerte og vel spiller hun på fordommene folk har. Men det er balanse i det. Der super-stereotype Erlend bekrefter alle tanker den gjengse nordmann noensinne har gjort seg om homofile, er avbalanserte Krumme svært så vanlig og lite outrert (med unntak av at han liker å lage mat – si meg, Skjerdingstad, er det kanskje også en fordom vi får bekreftet, at vi tror at homser er flinke til å lage mat?)

Det er jo ikke bare en tidig historie? Ragde tar opp tema vi ofte vegrer oss for å snakke om: kjærlighet til familiemedlemmer vi ikke står følelsesmessig nær, ansvarsfølelse for mennesker som trenger oss, pliktfølelse, det blinde øyet vi snur til når vi tenker at” det nok går bra, det går seg til, jeg trenger ikke bry meg, skal gjøre det i morgen”.

Hun skriver godt og forteller en god historie. Derfor er Ragde populær. Ikke fordi hun bekrefter fordommene folk flest har til bønder og homofile. Tror i alle fall jeg.

Comments (6)

Tragisk, men skjønt

ajar.jpg

Mange av bøkene som står i hyllene mine har stått der ganske lenge, uten at jeg har lest dem. Noen har jeg fått, uten å kjenne noe behov for å lese dem med det samme. Noen har jeg skaffet selv, stort sett med en vag plan om å lese dem en eller annen gang. Jeg ser ofte over hyllen for å se om jeg får lyst til å ta i kast med en av disse gamle traverne, men det er dessverre ofte nyere ervervelser som vinner. Survival of the fittest gjelder også i den bibliofile verden.

Men tiden var inne for «Med livet foran seg» av Émile Ajar her forleden. Denne boken har jeg fått av min far, med beskjed om at den er god og at jeg burde lese den. Som den uskikkelige datteren jeg er har jeg sikkert hatt den i nærmere ti år før jeg altså kom så langt. Synd egentlig, for han hadde jo rett. Det er en god bok. Historien er så tragisk og fortvilende at man egentlig ikke burde ville annet enn å sette seg ned og grine (oppveksten i privat barnehjem for barn av prostituerte, som drives av jødiske aldrende ex-hore Madam Rosa, beskrives av arabiske Momo, som etterhvert er det eneste gjenværende barnet og dermed tar seg av stadig mer senile og pleietrengende Madam Rosa) men likevel greier den å formidle en optimisme og en slags tilfredshet med tingenes tilstand som man kanskje kunne lært noe av. Og så trist som det ytre enn er, det handler mest om kjærlighet, respekt, tilhørighet og forståelse. Og det trenger vi jo mer av her i verden.

Comments (1)

shoppingferie

Jeg har vært på shop-till-you-drop-ferie i bokbyen i Fjærland i sommer.

bokby.jpg

Konseptet er usedvanlig sjarmerende og egentlig litt fascinerende – ta en bitte liten fjordbygd, tøm alle naust, hønsegårder, grisefjøs, skur og vedskjul, sett opp noen bokhyller og fyll det hele med hundrevis av hyllemetre. Voila, en bokby med fjordflair.

Det finnes bokbyer mange steder i Europa, i Norge er det til og med to stykker. Tankegangen er at man finner et egnet sted og lar temaet bøker bli fullstendig dominerende. To viktige forhold gjør at ingen bokby blir lik: 1. byens geografiske plassering og fysiske særegenheter og stemning, 2. utvalget av antikvariske, brukte og nyere bøker som naturlig nok varierer enormt. Min praktiske erfaring begrenser seg til Fjærland og Wigtown i Skottland, to helt diamentralt motsatte opplevelser som altså begge er blitt til over temaet «bøker».

Denne gangen falt jeg litt i staver da jeg oppdaget et svært loft i en løe, fullt av gamle ukeblader fra førtitallet og frem til tidlig nittitall. Jeg kjøpte en bunke med blader fra femtitallet og har kost meg veldig med tidsreisen tilbake dit – noen problemer var tydeligvis de samme da, andre ting har tiden reist fullstendig fra.

bokby3.jpg

Noen lenker som kan være interessant for andre som er glad i bøker:

Bokbyen i Fjærland: http://www.bokbyen.no

Bokbyen i Wigtown: http://www.wigtown-booktown.co.uk/

Og favorittantikvariatet: http://www.eiken.no

Comments (1)

Things to do, books to read

Pakke fra amazon.co.uk! Faktisk bare første halvdel av pakken, resten skal komme med postverkets ikke-så-veldig-hurtige service, så jeg rekker vel teoretisk sett å lese halve denne bunken før jeg får påfyll.

bok.jpg

Vet faktisk ikke helt hvilken av disse jeg gleder meg mest til å lese, men har litt forhåpninger til en del av dem, noen er av forfattere jeg kjenner godt fra før, men «Water for Elephants» og «The Thirteenth Tale» er rene eksperimenter. Ingen av disse bøkene kommer til å få plass i prioritetshyllen i stuen helt ennå, det er nemlig et viktig prinsipp at nye bøker ikke automatisk får innpass der. Og hyllen er egentlig full allerede, må altså lese unna litt derfra før jeg kan legge til nytt.

Jeg kan abefale konseptet med synlig prioritet, det er overførbart til mange områder (film, mat, steder å se, ting å gjøre, strikkeoppskrifter osv). Prioritetshyllen min har virkelig bidratt til å forandre leseopplevelsen for meg. I en av hyllene i bokhyllen i stuen står det alltid et utvalg av bøker jeg mener jeg har lyst til å lese i løpet av dette året. Når jeg er ferdig med en bok og skal finne en ny å lese, ser jeg først i prioritetshyllen og finner stort sett noe derfra. Hyllen får påfyll hver gang jeg låner en bok av noen, og hver gang jeg kjøper bøker vurderer jeg om de skal i prioritetshyllen eller på «biblioteket» (her må det bilder til!). Og det aller fineste med hyllen er at mange glemte skatter kommer frem i dagens lys, det står bøker der som jeg har tenkt på å lese i årevis, men som hele tiden er blitt fortrengt av andre ting. Er litt spent på om jeg kommer til å få lest ut det opprinnelige innholdet i hyllen før året er omme. Burde kanskje hatt en lignende liste over husarbeid?

Comments (3)

Older Posts »