Archive for hus og hobby

Fargelære

Det er tid for noen tøffe beslutninger. Og alle sammen handler om farger. I kveld skal vi titte på leiligheten vi har kjøpt for første gang siden vi la inn et overilt bud etter en ti-minutters visning i lunsjen. I de to-tre månedene som har gått siden den gang har vi ofte bladd gjennom prospektet og riktig gremmet oss over de gyselige fargekombinasjonene leiligheten er malt i nå.

«Det er potensiale der» har vi tenkt. Og overbevist oss selv om at det er mye som kan gjøres med litt maling og noen gode venner. Vel. Nå er vi der. I neste uke overtar vi, uken etter det igjen flytter vi inn. Den tidligere nevnte malingen må kjøpes inn og påføres. Og vi må velge hvilke farger vi vil ha.

Jeg begynner jo å skjønne hvorfor den forrige eieren endte opp med sjøgrønt og turkis og skittenrosa. Hun var vel som oss, ute i siste liten og sjokket inn til fargehandleren et kvarter før stengetid. Med skogen av fargelapper foran seg visste hun vel ikke sin arme råd og med høy puls og svette armhuler endte det vel med at hun bare bestemte seg i hui og hast. Og hun angret nok skikkelig i det fargen traff veggen.

Vi får bare håpe at det går bedre med oss.

Comments (5)

Pakket og klar

Malsen er allerede pakket ned

Det sies at det er kjøpers marked der ute, boligprisene synker og man kan angivelig gjøre et varp. Dette stemmer ikke helt med virkeligheten slik jeg opplever den. Min erfaring er at man enten kan

a) kaste alle hemninger i budrunden og betale generøst for leiligheten man vil ha

eller man kan

b) snuse opp et objekt med potensiale, gjøre en god avtale med selgeren og lene seg tilbake og se på at man har skapt et godt kjøp for noen som kan snappe boligen på forkjøpsrett.

I løpet av 2008 har vi vært på mellom 15 og 20 visninger.

Vi har vært med i budrunden på 5 leiligheter.

Vi har vært seriøst med i budrunden på 2 leiligheter.

Vi har vunnet budrunden/fått tilslag på 1 leilighet.

Vi har tapt 1 leilighet til forkjøpsrett.

Hva sitter vi igjen med? 0 leilighet.

Forkjøpsretten til de store boligbyggelagene er nok en kjekk sak for dem som kan benytte seg av den, men det er et fryktelig frustrerende konsept for dem som ikke fikk medlemskap før de begynte i barnehagen. Leiligheter som ligger ute for salg i månedsvis uten at noen interesserer seg for dem blir plutselig fristende for forkjøpsretthaiene når noen faktisk har kjøpt dem. Da ligger leilighetene der med en fast pris, forhandlet frem av noen andre – og for dem av oss som har et lavt nummer i det riktige boligbyggelaget er det da bare å slå til.

For alle oss andre er det nok greiest å svi av hele budsjettet på et to-roms oppussingsobjekt med sprukne vannrør.

We’re flat-hunting and are finding it all very frustrating. There are so many regulations to keep track of, and the most annoying thing of all is that sometimes a prioritized member of the building society can come and snatch the flat that you have bought right from under your nose.

Comments (2)

Julestemning med kokos

Jeg har bakt kokosmakroner. Det er en tradisjon som får meg til å tenke på hyggelige julestunder med mennesker som betyr noe for meg, og det er helt fantastisk deilige kaker som er lette å lykkes med. Jeg er litt usikker på om det er kakene eller selve oppskriften jeg elsker mest. Oppskriften har jeg fått av en nydelig dame som heter Evelyn, hun er snart nitti år gammel og baker hver jul et arsenal av julekaker til alle barna sine. Heldige er de som har en som henne i familien sin!

Kokosmakroner med oppskrift

Comments (1)

Første strøk

Jeg er kommet i gang med trillebordet, etter å ha konstantert at det er forferdelig dyrt å kjøpe inn alle dippeduttene man trenger for å fornye et møbel. Er i alle fall glad for at jeg ikke måtte kjøpe meg et nytt møbel å pusse opp i tillegg.

Trillebordet i sin fordums noe falmede prakt:

bord_umalt.jpg

The artist at work:

artiste.jpg

Og endelig er grunning og sparkel på plass:

grunnet.jpg

Da gjenstår bare å pusse sparkel jevnt (en oppgave som jeg etter ca ett minutt skjønte at overhode ikke lå for meg, jeg ble rasende sint på både bordet, sparkelet som ikke ville bli jevnt og det dumme sparkelstøvet som festet seg på klærne mine. Min bedre halvdel overtok akkurat den jobben da det ble klart at jeg hadde tenkt å bli liggende på sofaen og sure meg), og male to strøk med eggehvitt. Samt flise toppen, men det har jeg ikke tenkt så mye på ennå.

Comments (2)

Impulskjøp

Det er blitt så mye lettere å la seg forlede til impulskjøp etter at ebay og finn.no kom til. Se på et bilde, tenk «den var artig» og «hadde det ikke vært gøy å ha den», trykk på et par taster, that’s it! Sånt skjedde aldri med meg da rubrikkannonser i avisen var eneste måte å kjøpe av privatpersoner på. Det som er dumt er at jo lettere man kjøper noe, jo fortere angrer man gjerne på det. Jeg eier et kicker-bord (eller fußball som de sier i Amerika..) som kom i mine hender etter et overivrig klikk på ebay for litt over et år siden, det ligger fremdeles innpakket i esken sin fordi leiligheten min rett og slett er for liten.

Og siden tirsdag eier jeg dette anretningsskapet:

skap.jpg

skap22.jpg

Det trengte en god vask og skuffene behøver snarest litt pleie. Det grønne stoffet som er limt godt fast i skuffebunnen kan umulig være bra for selvfølelsen til skapet. Jeg vurderte å decoupere innsiden av skuffene, men etter å ha sittet i en time med tapetkniv for å prøve å skrape av det verste av det grønne, er jeg kommet til at jeg ikke vil mine restaureringsetterkommere så vondt. Kan ikke være lett å skrape av en decoupert serviett. Skal snarest gå til innkjøp av litt møbelpolish, så tror jeg at skapet blir supert.

Comments (3)

Komformitetspressets ubehag

Vi har et gammelt serveringsbord fra 60-tallet. En helt uspektakulær sak med litt uklar fortid, den sto i igjen etter noen tidligere beboere i den gamle leiligheten vår i Tyskland og avtjente sin plikt som kombinert barhylle, oppbevaringsplass for skitne kjørler og tørkeplass for nylig oppvaskede kjørler. Et slikt liv er jo hardt for et stakkars trillebord, så det er ikke i helt bra stand, men vi er likevel merkelig glade i det og tok det med oss på flyttelasset til Norge. Nå står det i en krok med masse rot på begge hyllene sine og venter med lengsel på at mor skal få tid til å pusse på det med sandpapiret sitt, sånn at det kan fremstå som det kjekke møbelet det jo egentlig er.

Jeg har tenkt å male bordet i en hvitnyanse og flise platen oppå. Planen var mosaikkflis av denne typen:

840030_220.jpg

I striper i bordets lengderetning, selvsagt i rosa, turkis og limegrønn. Men ettersom Panduro er utsolgt og jeg ikke finner noe annet sted å få tak i slike transparente glassfliser, blir det enten slike mosaikkfliser:

830074_220.jpg

…noe som ikke er helt optimalt siden de er matte og har dumme fnutter inni seg, eller alternativt vanlige mosaikkfliser fra flisebutikken ved siden av jobben min.

Malingen er i alle fall kjøpt inn, og det var egentlig det jeg ville skrive om her. Jeg har nemlig kjent en underlig følelse på kroppen i dag: en slags beklemt flauhet over fargevalg. I lunsjpausen gikk jeg på den lokale fargehandelen for å kjøpe grunning og maling til trillebordet. Jeg spurte først pent om det var mulig å få blandet farge i grunningen og fikk beskjed om at så lenge det var snakk om lyse farger var det greit. Hvilken farge ville jeg ha da?

«Jo, jeg vil gjerne ha noe som går i det turkise. Gjerne den Jotun isblå.»

Hvilken farge skal du male over grunningen da?

«Joooooo….. hrmn….» *hviskestemme* «…hvit…?»

Fargehandelmannen SER på meg. Og tusen tanker flyr gjennom hodet mitt. Jeg har jo sagt at jeg syns det er litt teit å pusse opp møbler slik at de ser slitt ut. Jeg har jo stemplet det som et motefenomen. Jeg har jo hevdet at det er litt blasfemisk å dyppe ordentlige møbler i hvitmaling for å gnukke på dem med en pussesvamp etterpå. Jeg hadde mange ting jeg hadde lyst til å fortelle fargehandelmannen. For eksempel at dette bare er et gammelt og slitt trillebord. Og at trillebordet nesten må pusses opp. Og at det ikke er sikkert at jeg kommer til å gnikke meg frem til grunningen, jeg vil bare ha _muligheten_. Før jeg kom så langt hadde fargehandelmannen imidlertid allerede blandet isblå grunning til meg, men jeg SÅ at han himlet litt med øynene og mumlet noe.

Og nå gleder jeg meg veldig til å pusse og male på bordet mitt! Må bare kjøpe litt sparkel først.

Comments (2)

Gøye ting å gjøre med et hjem

Jeg er blitt litt hypnotisert av alle de driftige damene som finnes på nettet. De som kjøper inn superbillige drømmekupp på loppemarked og av privatpersoner og så pusser og gnikker og maler og ender opp med spesialtilpassede møbler som sklir rett inn i det stilmessig totalt gjennomførte hjemmet alle sånne driftige interiørdamer har. Og så klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg syns det tar litt av, eller om jeg rett og slett bare er litt misunnelig.

Jeg har skjønt at det er «shabby chic» som er tingen for tiden, helst inspirert av «fransk landstil» og utplassering av små «stilleben» eller «montasjer» bestående av minst: et fat i skimrende materiale, en håndfull lysestaker av varierende høyde og type og helst noen bristeferdige peoner. Det ser jo fantastisk ut på bildene som legges ut på nettet, det er som tatt fra et interiørblad. Men hvor får de de store husene med alle de lekre originale vinduskarmene i marmor fra? I enkelte nettforum piskes det nærmest opp et hysteri for å finne det beste møbelkuppet og gjøre de fiffigste endringene med møblene i etterkant. Stikkord hvitmaling, lasur og ornamenter bestilt fra gavebutikken på nærmeste fyrstelige residens. Det jeg liker er at kreativiteten står i sentrum – det er kjekt å bruke overskuddet til sette særpreg på sitt eget hjem. Nå har jo Hotel Cæsar sommerpause og alt. Men passer det egentlig med en hvitmalt staut og kraftig 40-talls skjenk? Skeptisk.

Men altså inspirert nok til at jeg plutselig har en del prosjekter selv, og minst et av dem involverer maling av den hvite typen. Om et par måneder skal jeg nok få ete ordene mine i meg igjen. Mens jeg speiler meg i lysestakene i stillebenet mitt.

Comments (1)