Archive for Fundere

Sidelengse rillejakker

Er jeg unik?

Er jeg unik?

En rillestrikket babyjakke, strikket sidelengs, med forkortede rader som former skuldre og ermemansjetter. Kun to små sømmer å sy til slutt. Det er ganske genialt. Rillestrikk på langs er veldig elastisk, slik at baby kan bruke jakken lenge. Og jakkens struktur, med forkortede rader jevnt fordelt i hele jakkens bredde, gir et dekorativt stripemønster dersom man strikker den i to eller tre farger.

Alt etter egne preferanser og tanker om jakkens bruk, kan man strikke den i babyull, alpakka, tynn ubehandlet ull, flerfarget sokkegarn – eller om man vil prøve å skalere opp størrelsene, kan man få en kjekk barnejakke hvis man bruker tykkere ullgarn.

Sandnes Garn, Nøstebarn, Rauma, Garnstudio...

Sandnes Garn, Nøstebarn, Rauma, Garnstudio...

Faktisk er denne jakken såpass kjekk at mange forskjellige garn- og oppskriftsprodusenter tilbyr oppskrifter på varianter av den. Sandnes Garn, Rauma Ull, Garnstudio og Nøstebarn selger alle oppskrifter på slike jakker. Dale har ganske sikkert også en i arkivet sitt.

For meg åpner dette for en del tanker rundt når en oppskrift er unik nok til at for eksempel en garnprodusent kan ta hevd på den og si at «denne oppskriften får du ikke kjøpe uten at du samtidig kjøper garnet mitt, for den har våre designere spesiallaget for vårt garn og det må du forstå at er en betydelig kostnad som ikke dekkes inn av pengene du faktisk betaler for oppskriften.»

Hva tenker dere om dette? Er det rart at man kan kjøpe en ganske lik oppskrift fra flere kilder? Er det kanskje rett og slett praktisk? Når begynner sånt å bli plagiat? En slik babyjakke som det er snakk om her, vil mest sannsynlig ha eksistert i ulike former i veldig mange år, men ville det ha vært mulig for garnprodusentene å publisere hver sin oppskrift på f.eks en Fanajakke? Eller en Baby Surprise-jakke?

Comments (6)

If I had a hammer, I’d hammer in the morning

Hammer in the evening

Og hvis jeg hadde hatt en hammer i håndvesken hadde jeg sluppet å bli engstelig når jeg gikk meg vill i et boligbyggefelt i suburbia på vei fra bussen om kvelden.

Grunnen til at jeg gikk meg vill og skulle ønske jeg hadde en hammer? Strikking, vel? Strikking på bussen gjør at sånne som meg går av på feil busstopp uten å merke at de har gått av på feil busstopp.

Comments (2)

The Lonely Knitter

Det er blitt populært å gå på strikkekafé. Bare i Bergensområdet finnes det flere alternativ, både strikkekaféer som arrangeres på fast sted flere ganger i måneden, og mer sporadiske arrangement på museer og gamle trikotasjefabrikker. Stitch’n’Bitch er blitt et begrep for mange – en slags moderne vinkling på den gammeldagse syklubben alle damer holdt seg med før i tiden. Man strikker og hekler ikke lengre for å forsyne familien med rimelige og slitesterke klær, man gjør det fordi det er gøy, det er en hobby og det gir en innpass til et fellesskap som er mye større enn de uinnvidde tror.

Det er nok internett som har skylden, som vanlig. Bloggene til folk som liker å strikke, både i Norge og utlandet, har enorm påvirkningskraft på hva det er som faktisk blir strikket. Disse bloggene betinger hvilke mønster og oppskrifter som blir lett tilgjengelige gratis på nettet, de påvirker vår oppfatning av hva som er praktisk og pent og spennende å strikke og de skaper en forventning og en populæreffekt av hva vi har lyst til å strikke som neste prosjekt.

Overdriver jeg? La meg bare nevne Calorimetry, Flora-skjerfet, Kiri/Birch, Shetland Triangle, Jaywalkers. Sider som tilbyr gratis oppskrifter har en helt utrolig gjennomslagskraft, og i tillegg fungerer blogger og nettforum som anmeldelser og anbefalinger for oppskriftsbøker og kjøpeoppskrifter. Alle nettkyndige strikkeentusiaster med respekt for seg selv er medlem av Ravelry, et nettsamfunn for de som vil dele absolutt hvert aspekt ved strikketøyet sitt, og ikke minst lese hver minste detalj om hvordan andre har gjennomført sine prosjekt. Er det kikkeren i oss? Er det behovet for å bli sett? Eller er det bare fordi vi sitter mye foran datamaskinene våre og syns det er litt gøy med et strikke-facebook?

Jeg merker i alle fall selv at planleggingsfasen før jeg begynner med et nytt strikketøy er blitt lengre enn før. Jeg leser blogger og blir fristet av noe jeg ser, jeg leter etter den optimale oppskriften, jeg ser hvilke råd andre har å komme med i forbindelse med oppskriften jeg har valgt og jeg bruker tid til å søke opp utførelser i forskjellig garntyper. Ved å henge på nettet og i andres blogger føler jeg at jeg er en del av strikkefellesskapet.

Og for min del tror jeg at dette føles såpass mye som et fellesskap at jeg ikke har noe behov for strikkekafé. Jeg trives egentlig best alene med strikketøyet mitt, strikkebøkene mine og «internetten min». Jeg stitcher og bitcher for det om, da.

Comments (1)

Diktatortendenser

Vi ser oss om etter en leilighet. Og det er mer problematisk enn man skulle tro. Grunnen til at det er vanskelig er ikke i første rekke det at vi har et begrenset budsjett å ta utgangspunkt i, men det faktum at det med på flyttelasset følger en liten kar som heter Malsen. Mange borettslag har nemlig bestemt seg for at de skal gjøre det så vanskelig som mulig å være katteeier.

Man kan lure litt på om det er i henhold til loven. I følge en høyesterettsdom har et borettslag ingenting med hva beboerne gjør i sin egen leilighet, så lenge det ikke er til ulempe for andre. Med andre ord kan man ha en innekatt, eller andre inne-dyr, uten å måtte stå til rette for det. Det er når katten skal slippes ut at den indre diktatoren i et hvert borettslagsstyre kjemper seg frem. Det er blitt mote å vedta husregler som sier at katter som slippes ut skal holdes i bånd. Holdes i bånd. En katt. Enkelte husreglement sier til og med at det ikke er tillatt for katter å ferdes på borettslagets eiendom. Hallo? Tror de naboens katter bryr seg om den regelen?

Inntil videre er dette dessverre Malsens hverdag:

Malsen ser på utsikten

Comments (1)

Pay it forward

Jeg leste nylig en artikkel på nettet som fikk meg til å tenke på at det kan være greit for de fleste av oss å være litt mindre suverene. Mange ganger i løpet av en vanlig uke føler jeg meg litt sånn:

Geflügel mit Perlen

Litt bedre, litt fornuftigere, litt smartere, litt viktigere, litt mer priviligert.

Da er det en fin motvekt å komme litt ned på jorden igjen og skjenke de som står der med alle de kjipeste forutsetningene i verden (jeg trenger et norsk ord for «Arschkarte»!) en tanke. Jeg har sett at noen bloggere leker noe de kaller «Pay it forward», hvor de sender hverandre små håndarbeid i presang. Mitt forslag er et annet, skåret over samme lest: bruk de pengene du hadde tenkt å bruke på juleblader, garn og annet dilldall du ikke trenger og lån dem til noen som som har håp og tiltakslyst, men som dessverre er født i feil krok på jordkloden. Og når de betales tilbake, så låner du dem ut en gang til.

Alle kjenner til konseptet med mikrokreditt etter at Yunus og Grameen Bank vant Nobels fredspris i 2006. Det er kanskje litt mer ukjent at det er så lett for folk flest å være med som långiver. Denne artikkelen i Dagbladet forklarer fremgangsmåten greit. Pay it forward!

(Bildet av den fine fuglen med perlekjede er laget av den meget talentfulle tyske kunstneren Michael Sowa. Han har de mest skurrile og surrealistiske motivene man kan tenke seg, alltid med duse, nydelige farger og myk strek. Elsker Sowa.)

Comments (1)

Talk about football coming home

Jeg får gjøre det klart med det samme: denne posten er et unntak. Svært få av mine innfall vil noensinne ha noe med fotball å gjøre. Likevel er det på sin plass å spandere et par linjer på ståheien som har oppstått i opptakten til at Brann har realisert fansens aller våteste drøm om at «gullet skal hem».

Berømte Brann fra Bergen

Nå er dette etterlengtede gullet altså heme. Og jeg har tatt del i det kollektive massehysteriet hvor samtlige hjerter i Bergen plutselig står i brann ved å stille på stadion og se på UEFA-kampen mellom Brann og HSV. Det var jo gøy det. Selv om jeg ikke interesserer meg for fotball. Mens jeg var der på staddaen gjorde jeg meg et par tanker:

  • En hypotese presentert av min bror: fotballen er den eneste arenaen hvor folk lett og uten spørsmål kan finne samhørighet og kameratskap. Det er blitt et fotballmania rundt Branns seriegull i år fordi folk lengter etter å vise følelser, være med i noe større, føle seg bra som del av et positivt fellesskap
  • en vittig kjensgjerning: sangen «Gullet skal hem» som hele Bergen gauler manisk på er laget av noen brannsupportere som ønsker å forbli anonyme. De begynte å synge den på stadion en dag og siden har den bare spredd seg. Jeg kan ikke hjelpe for det, jeg må tenke på Arlo Guthries eminente sang Alice’s Restaurant: «..and friends, they may think it’s a movement».
  • Et indisie for dette med samhold og føleri: selv en usentimental hard nøtt som meg ble litt sånn flåsete rørt når 13000 mennesker reiser seg for å synge Nystemten. Eller er det bare fordi eg é fra Bærgen?
  • Og selv følelser og samhørighet kommer med en prislapp: handelsstanden må jo bare gni seg i hendene og le seg ihjel over hvor kjøpevillige folk er når bare produktnavnet har prefikset «gull-«. I kantinen på jobben selges det gull-lefse i stedet for den vanlige vestlandslefsen. Slakteren på hjørnet har en gullpølse. Hansa er utsolgt for gulløl. Det kommer en gullkolleksjon med supporterutstyr (egentlig den eneste forståelige produktrekken). Og: Spar Kjøp selger et eget GULLGARN, som er en ny garntype med gullfarget magebelte. Why? Verden vil bedras.

Den aller mest interessante tanken jeg gjorde meg under kampen var imidlertid denne:

  • ville blåggdama ha strikket under kampen dersom hun hadde vært på stadion?

Det er helt sant, jeg satt og lurte på det. Og lurte samtidig på hvilket massehysteri/samhørighets/kameratskapsting JEG egentlig er fanget av 😉

Vi har visst alle vår arena.

Tittelen min i dag er forresten hentet fra en meget bra fotballsang, nemlig Three Lions, som var Englands EM sang i 1996.

Comments (1)

Les Feuilles Mortes

Det er blitt høst igjen.

Gult tre i Göttingen

Det er rart med det, men det kommer så plutselig hvert eneste år… Jeg blir litt sentimental på denne tiden av året, det blir så tydelig at det ikke er lenge til jul, og da er det jo ikke lenge til det er et helt nytt år, og hva har jeg egentlig gjort av alle de tingene jeg hadde planlagt i 2007?

Men man skal jo ikke gråte over spilt melk, så derfor har jeg følgende planer for høsten 2007:

  • Gå to turer i byfjellene
  • Reise på hytten en helg
  • Lese minst seks bøker jeg har lyst til å lese
  • Strikke julepresang til moren min
  • Reise vekk en langhelg
  • Venne katten til å være på ferie hos «bestemor»
  • Strikke minst to ting fra strikkebøkene jeg har hjemme
  • Svare på epost samme dagen som jeg får den
  • Slutte å utsette ting – livet er nå
  • Bestemme meg for om jeg skal friske opp fransken eller lære spansk

Så gjenstår det å se da…

Så filmen «La Vie en Rose» i går, om Edith Piaf. For et liv, for en stemme, for en musikk. Likte filmen veldig godt. Har hørt kommentarer om at denne filmen flyter på musikken, og det er det jo klart at den gjør. Jeg skal i alle fall realisere mine tanker om å skaffe meg litt Edith på CD. Filmen fikk meg til å google Edith Piaf og nå vet jeg at jeg i lange tider helt feilaktig har trodd at det er Piaf som synger så inderlig om «Göttingen, Göttingen». Det er altså en Barbara som synger den sangen…. jaja. Hun har i alle fall rett i at «mais, Dieu, que les roses sont Belles, à Göttingen, à Göttingen». Savner litt det ubekymrede livet i utlandet…

Comments (5)

Older Posts »