Archive for Baby

Rilledill og supergarn

Rillestrikk i posevarianten er jo i vinden i høst, store, digre kosegensre som er strikket så rett frem at absolutt alle kan prøve seg på det med visshet om at de kommer til å få det til. Jeg har også vært svak for rillestrikk lenge, det er pent, det er elastisk, det blir et tykt og godt materiale…. og så er det dessverre superkjedelig å strikke.

I fjor vinter var Småen liten baby og lå i saueskinnspose i bagvognen sin. Da brukte vi en rillestrikket jakke med hette nesten hver dag. Hetten varmet i nakken og på sidene av halsen og hu mor var trygg både på at det var varmt nok og at det ikke var for varmt. Jakken var i tillegg morsom å strikke, for mønsteret var så godt laget at det ikke ble en eneste hard og stygg søm i hele jakken.

Egentlig er planen å strikke en tilsvarende jakke til årets vintersesong, for selv om Småen ikke lenger er liten baby, så ligger han fremdeles en del og sover i saueskinnsposen sin. Da blir det både for klumpete og for klamt med boblejakke på, tror hu mor. Foreløpig er årets rillestrikkede jakke midt i en ganske lang liste over ting jeg har lyst til å strikke, men litt rillestrikk er det da blitt likevel. Riktignok er det ikke riller på hele plagget, og riktignok er genseren foreløpig alt for stor. Men erfaringen viser at Småen vokser fortere enn mor tror, så den passer gjerne i løpet av vinteren.

Både rillejakken og hettegenseren er strikket i Malsens eget Kirkcaldy 3-tråds, som er et garn jeg har helt spesielle følelser for. Det var nemlig dette garnet som gjorde at Malsen og Mor i det hele tatt ble startet, for dette garnet ble jeg så begeistret for at jeg syntes det måtte i salg i Norge også. Det er varmt og mykt, luftig og lett og fargene er fulle i herlig liv og sjatteringer. Det er i tillegg rimelig og drøyt også, så man får skikkelig gode bruksplagg for en liten penge. Dessverre har ikke kundene hos Malsen og Mor falt like mye for garnet som jeg har, så vi kommer nok neppe til å ta inn mer. Men foreløpig er det en del farger igjen, så det er da fremdeles mulig å speed-date garnet for å se om det ender i en livslang romanse.

Syns dere Småen ser ut til å være skeptisk til vinterens rilleanorakk? Det er vel gjerne fordi den for øyeblikket tenderer til å være kjole:

Og litt fakta for de som vil ha det:

Fjorårets jakke er Snug, som er et gratismønster tilgjengelig på Ravelry. Jeg har strikket den i Kirkcaldy 3-tråds i fargen Iris.

Årets genser er Osloanorakken fra Pickles. Min er strikket i Kirkcaldy 3-tråds i fargene Himmelblå og Jeans.

Comments (1)

Actionbilde: boblehue

Ja, var det boblehuen til småen som antes på bildet i forrige innlegg? Det var det jammen, for selv om poden har en mor som har garn i alle skap, kister, kroker og hyller i huset, så strikker hun faktisk ikke overdrevet mye til ham (eller i det hele tatt for tiden, egentlig). Derfor har barnet for øyeblikket kun én hjemmestrikket lue som passer, og faktum er at den begynner å bli litt snau. Bobleluen har vært i bruk så og si daglig i fire måneder nå og den har vært gull verdt. Super passform og bra utseende. Men det er kanskje på tide å strikke noe nytt nå. Hva er den beste vårluen til en liten gutt?

Comments (5)

Dåpsluen

Det blir lite tid til strikking om dagen, men til dåpsdagen måtte selvsagt avkommet få seg en mammastrikket lue. Familieklenodiet fra gamle dager hadde ikke tilhørende lue og hønemor var litt bekymret for om det kom til å være kjølig i kirken. Og så var jo dette en gyllen anledning til å strikke noe skikkelig blondete til gutten, sånn for en gangs skyld.

Jeg tok utgangspunkt i dette mønsteret fra Drops, men fellingene bak på luen ble rare når jeg fulgte oppskriften. Etterhvert diktet jeg til noen fellinger som ble pene og passet til kysen. Det ble jo en dåpeslue verdig til slutt, blonder og havskum og bobler og det hele. Meget fornøyd, ikke minst da jeg så hvor supersøt luen ble på. Bare synd den kun ble brukt i en times tid…

 

Dåpsluen

Garn: Lanett

Pinner: nr. 3

Garnforbruk: 25 g

Mønster: Babydrops 18-4

Comments (2)

Blonder og tyll – for en gangs skyld

Skatten vår er døpt, i en høytidelig og fin seremoni med familie og gode venner til stede. Hovedpersonen selv var så nydelig i den gamle familiedåpskjolen og gjennomførte hele gudstjenesten uten særlige protester (dog med iherdig innsats fra meg i form av byssing, byssing og byssing). Til og med vann på hodet gikk helt fint, det er nesten så man får vurdere å invitere presten neste gang det er badetid…

I anledning den store dagen måtte gutten selvsagt bære kjole, både underkjole og overkjole med blonder og broderier på. Litt uvant var det nok å stille i mer flagrende gevanter enn sparkebukse, men en vid kjole lar seg jo heldigvis sparke godt i også.

Vi var litt nervøse for om dåpskjolen kom til å passe og benyttet oss derfor av strutsemetoden. Kjolen ble ikke prøvd på forhånd og MÅTTE rett og slett passe på et vis da den ble kledd på dåpsbarnet like før vi skulle gå inn i kirken. Det gikk fint.

Jeg syns det er spesielt hyggelig at denne dåpskjolen er en kjole med historie. Den ble kjøpt av min bestefar for 80 år siden, da min fars eldste søster skulle døpes, og siden har de fleste barna i familien brukt den. Selv bar jeg den i 1979, da var jeg vesentlig yngre og mindre enn min egen lille gutt, og ser av bildene at jeg hadde god plass i ermene.

Kjolen er sydd i et flortynt bomullstoff og er virkelig en delikat sak. Jeg ble helt andektig da jeg skulle hente den hos min tante, ferdig strøket og stivet etter alle kunstens regler. Forhåpentligvis kan kjolen brukes av nye dåpsbarn i mange, mange år til.

Comments (4)

Egentlig bare vester

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive et innlegg om hvordan det er litt vanskelig å komme i gang igjen med bloggen. Man skriver jo om det hjertet flommer over med, og i det siste har det vært vanskelige ting for min del. Og de regner jeg ikke med at den gjengse strikkeinteresserte leseren har lyst til å lese om i lengden. Så derfor har jeg gått og tenkt på at jeg ville skrive noe om hvordan ingen tema lengre føles viktig nok til å skrive om her, ikke etter at jeg har fortalt om Martha og småen. Jeg ville si noe om hvordan kanskje fokuset i bloggen kommer til å være annerledes fremover, at jeg kanskje ikke bare skriver om strikking lengre.  Ja, jeg ville også skrive litt om at det er vanskelig for meg å bruke enkelte av strikkeplaggene jeg strikket mens jeg var gravid, for det er så mye håp og kjærlighet strikket inn i de plaggene, og så ble jo ingenting sånn som det skulle likevel.

Men. Så ombestemte jeg meg og fant ut at jeg heller skriver et innlegg om vester.

Jeg strikket nemlig en del små vester da jeg lå på sofaen med magen min – og nå som småen vokser til har jeg oppdaget at disse vestene er utrolig gode og praktiske. Et lite ekstra lag, perfekt over en body og ikke for varmt når man skal ligge under dynen og sove litt i vuggen sin (for det skal man, hører du, småen?).

Vestene er litt forskjellige, man hadde da tid til å eksperimentere litt, der man lå på sofaen. Siden vi visste at barna kom til å komme før fullgått svangerskap og siden det ante meg at de kom til å være ganske små, ville jeg ha noen bitte-bitte små vester til bruk på sykehuset. Nå brukte jeg ikke disse før vi kom hjem, på sykehuset var det nemlig varmt nok å ligge kun i body. Men her hjemme har vi brukt den både under pysjamasen om natten og over en body på dagtid. Oppskriften er fra Strikk til Nøstebarn, men jeg har strikket halvpatent i stedet for ribbestrikk. Garnet er Rheuma Thermalwolle, mykt og deilig, men fullstendig uten spenst og liv.

Det er litt tilfeldig at det ble flere grønne vester, men fargevalget her er et resultat av de begrensede valgmulighetene i Nøstebarns silkeull. Jeg ble egentlig positivt overrasket over dette garnet, det er kjempemykt og har massevis av spenst. Jeg regner med at det kommer til å nuppe en del i bruk, så det er nok ikke det beste valget til større plagg. Til småting til en ny baby er det imidlertid bortimot perfekt. Denne vesten er strikket med utgangspunkt i selekjolen fra Strikk til Nøstebarn. Jeg begynte på vesten før vi viste kjønn på de små i magen, så jeg gjorde om oppskriften til noe som kunne passe både gutter og jenter. Vi har nettopp tatt vesten i bruk, men jeg vet allerede at jeg er utrolig fornøyd. Passformen er bra og småen trives i den.

Og så måtte vi jo ha en Malsen og Mor-vest også! Jeg strikket en Clara-vest tiltenkt Martha og ville ha en matchende vest til broren. Etter litt søking etter en passende oppskrift, fant jeg ut at det greieste var å strikke en Milo-vest, men å tilpasse oppskriften til Shetland soft, som er en god del tynnere enn garnet oppskriften er laget for. Jeg endte med å strikke 12 måneders størrelsen for å få en vest i ca nyfødtstørrelse. Vi har brukt den et par ganger og konklusjonen må være at dette er en veldig kjekk vest. Lett å ta på og god passform, samtidig som mønsteret innbyr til å gjøre forandringer og strikke vesten fullstendig etter smak og behag. Den observante leser vil legge merke til en rad med dyr nederst på vesten min. De ga seg ut for å være ender på diagrammet jeg brukte, men jeg ser nå at de kan være akkurat det dyret man helst vil se. Fine endene/kuene/hundene/hestene 😉

Comments (5)

Nøtteskriken vår

Strikking og sånt er det visst lenge siden jeg har skrevet om, men sånn er det når livet plutselig handler om så veldig mange andre ting. Siste nytt herfra er at nøtteskriken vår er kommet hjem fra nyfødtintensiv. Og da blir det travelt, som man sikkert kan tenke seg. Vi var heldigvis blitt advart av en av barnelegene om at vi kom til å føle oss fullstendig tomme for energi den første tiden hjemme. Seks lange uker med en baby på nyfødtintensiv er enormt utmattende. Det er utrolig mange bekymringer og vonde tanker, det er endeløse rekker av mennesker å forholde seg til og det er en konstant følelse av at en ikke strekker til. Døgnet har ikke mange nok timer til at man kan være hele dagen på sykehuset, mate og kose og våke over babyen, pumpe melk hver annen time og i tillegg ha nok tid til nødvendige ting som søvn, fornuftig matstell, handling, mating av katten og hva man ellers er nødt til å få gjort. Når man som oss også skal forholde seg til sorgen over å ha mistet et barn, samtidig som helsen er dårlig etter vanskelig svangerskap, keisersnitt og blodforgiftning, ja, da bruker man mye mer krefter enn man har.

Og da blir det egen søvn og eget kosthold som taper. Bounty til middag og en eske pastiller til lunsj, etterfulgt av seks timers dårlig søvn. Man blir litt sliten.

Og derfor er det vidunderlig å være hjemme. Vel er det slitsomt og uvant med en liten som knegger og skriker hver tredje time for å minne oss på at han må ha mat akkurat nå og at det ikke er akseptabelt å vente. Men samtidig er det så godt å få oppleve noe som er normalt! Hjemme i ens egen stue, uten pleiere og leger, og med en bitteliten baby som begynner å bli rund og god og ikke lengre minner om fugleungen han var for noen uker siden:

Småen er seks uker gammel nå, og egentlig skulle han vært trygt inni magen min i fem uker til. Det er rart å tenke på, for han er jo en våken liten kar med personlighet allerede. Akkurat nå snattrer, knitrer og breker han noe om at middagen forventes servert snarest…

Comments (7)

Sånn det ikke blir

Tusen takk for fine ord. Vi er i grunn utkjørte og sliten. Det er rare dager vi har. Vi har fått det fineste i verden og vi har mistet det fineste i verden. Vi er glade og forelsket i den lille søte skapningen som er sønnen vår, og vi er fortvilet og sinte for at den nydelige skatten som er datteren vår ikke fikk leve.

Sorg og glede hånd i hånd, umulig, uvirkelig, samtidig fantastisk og ikke minst noe som vi bare er nødt til å leve med. For det er dette som er livet vårt, selv om det gjør vondt og er godt samtidig.

Jeg leser en del hos to bloggere, Amelie og Mali-mo, som begge skriver så nydelig og reflektert om sorgen og livet etter at man har mistet en baby. Særlig dette innlegget hos Mali-mo traff meg veldig. Hun har satt ord på det jeg går og tenker mye på nå. Alle dagene vi ikke skal få oppleve. Alt Martha ikke skal få være med på. Alle stundene hvor Martha mangler. Hvert minutt hvor jeg husker og vet og kjenner at her skulle Martha min også vært. Hvordan ville hun luktet, hvordan ville det vært å holde den varme kroppen hennes inntil meg? Ville hun vært lik broren sin?

Uten Martha. Alle dagene som skal gå helt uten Martha.

Jeg kjenner meg også igjen i at dette kommer til å bli en ensom sorg. Martha vil ikke bli husket av alle de andre som ikke er oss, foreldrene hennes. Alle de andre som vil tro at minnene bleknes og at sorgen over Martha er mindre sterk og viktig fordi vi tross alt fikk broren hennes samtidig. Vi har jo en baby, tror jeg de tenker. Og det har vi jo, en nydelig baby som vi elsker og er ufattelig stolte av. Men Martha vår mangler vi. Hun skulle vært her, og vi savner og mangler henne med hver nervetråd i kroppen. Hva jeg skulle gitt for at hun skulle fått leve. Alt.

Comments (7)

Older Posts »