Prematurstrikk

Det er litt skammelig at jeg, som både er strikkedame og prematurmamma, ennå ikke har skrevet noe om sykehus og prematurstrikk. Det er jo en del ildsjeler som bruker av tiden sin til å strikke tepper og små plagg som leveres til sykehusenes prematuravdelinger. Felles for de fleste av disse strikkerene er sannsynligvis at de ikke selv har vært nødt til å stifte nærmere bekjentskap med en prematuravdeling. Heldigvis, vil jeg si, for å ha en liten en på nyfødtintensiv, det er ikke noe særlig kjekt. Og i den forbindelse er disse strikkede plaggene en viktig og positiv ting!

På tampen av forrige sommer ble vi pasienter ved en av landets største prematuravdelinger. Barna ville ut 11 uker før tiden, i uke 29+2. Småen var 1490 gram og 40 cm og tilbragte sine første seks uker på Nyfødt post 1, først i kuvøse og etterhvert i en åpen miniseng. En av de første dagene, mens Småen fremdeles var tilkoblet pustehjelp, fikk vi utlevert en liten pose med hjemmestrikket teppe, lue og små sokker.

Vi satt der, midt i en usikker og veldig ny tilværelse. På brystet hadde vi en skranglete liten baby som vi ikke turde å styke på eller snakke til. Bak stolen vår sto overvåkningsskjermen han var koblet til. Den pep i ett kjør med alarmer for rask respirasjon, for lav metning og ikke minst for pustestopp. På brystet hadde babyen tre elektroder, på foten en metningsmåler, i nesen en sonde. Men over seg hadde han noe fullstendig normalt, noe alle små barn bruker. Et helt vanlig og tilforlatelig ullteppe. Som noen hadde strikket til ham.

Det er vanskelig å forklare betydningen av noe så normalt som et lite pledd, men midt i en så håpløs og vanskelig situasjon, hvor du vet at du burde være glad, mens alt du føler er engstelse, så hadde dette pleddet stor betydning.

Jeg vet ikke hvem som har strikket det, men i løpet av de seks ukene Småen lå på sykehuset satt jeg utallige timer med babyen min på brystet og dette teppet over ham. Småen sov, og mor lot tankene vandre. Blant annet til «hmmm, hva slags garn er dette?»  og «dette var en annen måte å feste tråder på». Så menneskelig er man midt oppi alt.

Så, dere som strikker til prematuravdelignene: fortsett med det! Det blir satt pris på og det trengs!

På det første bildet her er Småen 11 dager gammel og har nettopp flyttet ut av kuvøsen og over til «seng». På det siste bildet er han akkurat en måned gammel og veier like over 2 kilo.

11 kommentarer »

  1. Greta said

    Det finnes mange flotte ildsjeler som strikker til desse formåla. Det står stor respekt av dem. tenker att det er godt for både den lille og foreldra å få slike strikkeposer.

  2. Synnøve said

    Dette er et viktig arbeid ja! Spesielt siden disse små ofte kommer litt plums på, og man da ikke rekker å strikke noe umiddelbart. Jeg strikket til min gudsønn da han kom til verden 10 uker før tiden, og de bittesmå sokkene var det første plagget han fikk som faktisk passet ham. Den dag i dag henger de innrammet på veggen på rommet hans, og er et synlig bevis på at akkurat så små var de bittebittesmå føtteneda han kom til verden❤

  3. Merete said

    Så godt å se hvor stor han har blitt på det øverste bildet i forhold til startbildene! Og et viktig tema, omtanke fra en ukjent strikker kan skape en følelse av noe normalt i en vanskelig situasjon.

  4. strikkepanja said

    Kanskje jeg burde grave frem de teppene jeg faktisk har strikket, feste tråder og få levert dem…? De har ingen nytte nederst i strikkekurven. Det er veldig rart å tenke på at han en gang har vært så bitteliten.

  5. Matja said

    Utrolig å se hvor liten han har vært.Skulle ikke tro det er samme gutten:))

  6. lbeat said

    For en skjønning. Jeg mistenker at jeg vet hvor noe av strikketøyet kommer fra🙂

    Kjenner du det igjen? : http://enelskaos.blogspot.no/2011/05/nfi-lykkeliten.html

    • Unsepus said

      Så gøy! Jeg håpet at det kanskje ville komme for en dag hvor strikketøyet kom fra – det var akkurat denne pakken vi fikk🙂 Tusen takk for tipset, lbeat!

  7. enel said

    Så gøy!
    Jeg kan dessverre ikke svare på hvilket garn som er brukt, da det var hovedsaklig restegarn, men jeg husker teppet veldig godt fordi jeg syntes fargene var så fine sammen😉
    Min førstemann var prematur btw, født på ferie i uke 34 i Stavanger, mens alt av tøy og hentesett lå igjen i Bergen. Han tilbragte dermed sine første uker iført gastubelue og sykehustepper.
    Jeg var dermed ikke vanskelig å be da NFI prosjektet til Strikkeverden startet i fjor, og fortsatt er det stadig vekk noen tepper eller luer på pinnene innimellom😉

  8. Vibeke said

    Så godt at alt gikk så bra! Og for et flott innlegg å lese! Driver på med et prematursett og mangler bare å strikke den ene sokken. Nå fikk jeg det lille pushet jeg trengte🙂 Tenkte jeg skulle ta det med til fødeavdelingen når jeg selv skal dit. Så godt å vite at det blir så godt tatt i mot🙂 Kos deg masse videre med gutten din!

  9. Så fin artikkel- og ja, vi er heldige vi som ikke har hatt nærkontakt med nyfødtintensiven ! Det er godt å høre at det har gått bra med gutten din, og dette er absolutt en historie som får ihvertfall meg til å fortsette med Amanda-strikk !

  10. ugla said

    Fint å høre at disse strikkeriene betyr noe for de som får dem. Jeg kjøpte restegarn fra dere på Bergenstreffet til slike formål og det første pleddet gikk til en annen innsamling Lindy’s nøstesøstre på Rikshospitalet, litt større barn der da. http://hobbyugla.blogspot.no/2012/09/konkav-oldemor.html

    Godt garn forresten!

RSS feed for comments on this post · TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: