Min Papa 22.06.1939 – 27.10.2010

24. april 2010, stolt brudens far

Livet har stått stille de 20 siste dagene og jeg har lurt på om det er riktig å skrive om det i bloggen eller ikke. Den 27. oktober, en helt normal og vanlig onsdag ettermiddag døde faren min, helt plutselig og uten noe forvarsel.

I 1979

Faren min var en veldig nær far. Han fulgte med på hva jeg holdt på med og var opptatt av, og han ga meg verdifulle og gode råd i nesten alle feltene i livet mitt. Han har lært meg å være glad i litteratur, i å være nysgjerrig og vitebegjærlig (ja, greit, forveten), han har oppmuntret dyrking av evner og interesser. Aldri har han sagt til meg at «dette får du ikke til», han har heller sagt «Prøv! Papa tror du får det til hvis du vil!» («Papa», ikke pappa, for sånn er det i finere kretser!). Pappa har lært meg at det er JEG som bestemmer hva som er riktig for meg og har vist meg hvordan jeg skal omgås den grunntanken uten å bli hovmodig og tape resten av verden ut av sikt. Og han har alltid vært veldig kry og stolt av meg.

De beste somrene i Vetlefjorden

Vi har vært litt like, faren min og jeg, både i tankegods, interessefelt og talentområder. Riktignok når jeg ham ikke til anklene engang når det gjelder kunnskapsnivå og evner og metoder for å finne svar på absolutt alt mulig mellom himmel og jord. Men rammeverket for å kunne få til bittelitt av det samme kjenner jeg at jeg har inni meg. Pappas stemme er godt innarbeidet.

Min far har alltid vært ekstremt tilstedeværende med intelligente og morsomme kommentarer, helst av det underfundige og kryptiske slaget. Han har gitt meg uendelig mange gode råd. Han har veiledet meg på min ferd til å bli et godt oppdratt menneske av det slaget som eier folkeskikk, høflighet og omtanke. Visst har jeg uendelig mange pappakommentarer i hodet – formaninger, oppmuntringer og også sånne som man bare kan flire av. Jeg har minner, gode historier, oppdiktede eventyr og fine opplevelser.

En kjekk og glad luemodell

Men aller mest akkurat nå så har jeg en stor tomhet og sårhet, for jeg skal aldri se faren min igjen. Aldri mer. Det er monumentalt og endelig. Og det er så fryktelig grusomt å skulle forholde seg til.

Hvil i fred, pappaen min. Jeg kommer til å tenke på deg og savne deg hver eneste dag. Og jeg aner ikke hvordan livet mitt skal bli helt uten deg.

19 kommentarer »

  1. Moan said

    Kondolerer.
    Håper det en trøst å kunne se tilbake på alle gode stunder dere delte.

  2. Oda said

    No trillar tårene mine, dette var nydelege ord og herlege foto. Eg kjenner meg godt igjen i ei slik sorg. Ja, det er grusomt å miste nokon ein er så glad i. Eg kan ikkje seie noko anna enn at det hjelpte meg å gå INN i sorga, istadenfor å fortrenge. Og eg sette uendeleg pris på alle som tok kontakt med meg og dei andre i familien. Synest utan tvil at du skulle skrive dette i bloggen din, det gir dimensjon til det andre.

  3. Ruth said

    Så uendelig trist. Jeg mistet min egen far, plutselig og brått, det er nesten 40 år siden nå, men det er fremdeles et savn. En sånn sorg går aldri over, men den blir lettere å bære etter hvert. Og gode minner er en lett bår og bære.

  4. Greta said

    Det er helt rett å skrive om det, siden det er det du ville. Du er heldig som har hatt og vil for alltid ha en far som var der for deg. Han har nå flyttet inn i hjertet ditt og du vil alltid kunne snakke med han når du treng det.
    Det er tungt nå, og du vil aldri glemme han eller slutte å savne han, men vil kunne venne deg til det.
    Eg hadde ett flott forhold til min bestemor og ho snakker eg med flere ganger i uken og ho hjelper meg. Ho døde i mai 1995.
    Ho var alt mine foreldre ikkje var.
    La deg sjølv få lov til å sørge skikkelig ei stund og så kan du begynne å se fremover. Stor stor klem

  5. daria said

    kondolere så mye,pappan min døde da jeg var 5 år og jeg savner og tenker på han hver dag.

  6. mimouna said

    Så trist å lese, kondolerer.

    Jeg mistet også pappaen min for noen år siden. Den første tiden er uvirkelig og vond, men etter en stund kommer de gode minnene fram igjen. Og det høres ut som om du har mange av dem.

    Sender en god klem jeg.

  7. Marit said

    Tenker på deg og dine. Savnet er stort her og. Det er nesten ikkje ein dag vi ikkje snakkar om han eller siterer noko han har sagt. Søndagskvelden traff eg til og med ein nabo som hadde gått på lærarskulen med far din og då vart det sjølvsagt mimra litt.

  8. Dag Anton said

    Kjære Unni.
    Jeg kjenner igjen alt det du skriver om Magne og ordene du fremførte i kirken. Og for meg var din Pappa noe meget mer enn «bare» en onkel.
    Jeg har lært ufattelig meget av ham jeg også, så jeg vil savne ham sårt.
    Likevel er det deg, din mor og dine brødre som nok føler den tyngste sorgen. Dere var selvsagt nærmere ham enn jeg og vi andre.
    Men vit alltid, Unni, jeg føler med dere alle sammen.
    Ingen av oss kommer til å glemme Magne, og det beste ettermæle man kan gi en person, er at man snakker om ham. Lar man være å snakke om et menneske, ja, da blir vedkommende glemt, eller det er et tegn på at man VIL glemme. Slik vil det aldri for mitt vedkommende bli når det gjelder min Onkel Magne.
    Det er nok en fattig trøst akkurat nå, men vi skal alle være glad for at Eiken-grenen i familien en er godt sammensveiset familie, i alle fall føler jeg det slik.
    Jeg har også så vondt av nå å vite at vi ikke skal se eller høre mer av alle de visdomsord, kloke ord og vittigheter som bare din far kunne oppvise.
    Jeg har dere alle med i tankene mine, også din far, og jeg kommer nok aldri til å slutte å snakke om ham. For jeg vil nemlig huske…

    Beste, varme hilsener fra
    Dag Anton.

    • Dag Anton said

      Kjære Unni.
      Jeg kjenner igjen alt det du skriver om Magne og ordene du fremførte i kirken. Og for meg var din Pappa noe meget mer enn “bare” en onkel.
      Jeg har lært ufattelig meget av ham jeg også, så jeg vil savne ham sårt.
      Likevel er det deg, din mor og dine brødre som nok føler den tyngste sorgen. Dere var selvsagt nærmere ham enn jeg og vi andre.
      Men vit alltid, Unni, jeg føler med dere alle sammen.
      Ingen av oss kommer til å glemme Magne, og det beste ettermæle man kan gi en person, er at man snakker om ham. Lar man være å snakke om et menneske, ja, da blir vedkommende glemt, eller det er et tegn på at man VIL glemme. Slik vil det aldri for mitt vedkommende bli når det gjelder min Onkel Magne.
      Det er nok en fattig trøst akkurat nå, men vi skal alle være glad for at Eiken-grenen i familien en er godt sammensveiset familie, i alle fall føler jeg det slik.
      Jeg har også så vondt av nå å vite at vi ikke skal se eller høre mer av alle de visdomsord, kloke ord og vittigheter som bare din far kunne oppvise.
      Jeg har dere alle med i tankene mine, også din far, og jeg kommer nok aldri til å slutte å snakke om ham. For jeg vil nemlig huske…

      Beste, varme hilsener fra
      Dag Anton.

  9. lillema said

    Kondolerer. Så uendelig trist å lese.

  10. Merete said

    Kondolerer!

    Det er vondt å miste de man er glade i. Jeg tar meg stadig i å gripe etter telefonen for å spørre pappa om noe, fem år etter.

  11. Dette var trist! Men midt i sorgen er det godt å vite at man har gode minner. Du skriver så fint – jeg gråter litt og sender deg en varm klem.

  12. lise said

    *klem*

    Alle mine foreldre lever, så jeg skal ikke si jeg helt skjønner hva du går gjennom nå, men at det er tøft og trist, det forstår jeg. Kondolerer.

  13. Matja said

    Kondolerer.
    Dette var utrolig trist å høre.Du skriver så vakkert om din far.Sitter her med tårer i øynene.Tenker masse på deg og føler med deg i sorgen.Klem.

  14. Marte said

    Trist å lese, men veldig flott skrevet! Kondolerer.

  15. Merete said

    Dette var leit. Det høres ut som om pappaen din var en fantastisk mann, og i sorgen må det være godt å ha så mange gode minner etter ham.

  16. HildeC said

    Det er veldig trist å høre at du har mistet faren din, og godt å høre at du har så mange fantastiske minner. Den gaven vil du heldigvis alltid ha meg deg videre.

  17. Frk.Badegakk said

    Dette var ikke grei lesning i det hele tatt. Føler så utrolig med deg. Jeg mistet min far for 3 år siden, men det var ikke plutselig. Selv om det føltes plutselig der og da. Jeg har fortsatt dager da det er verre å innse enn andre, men det blir lettere etterhvert… Tenker på deg, og sender en stor klem! Ta vare på hverandre i denne vanskelige tiden!

  18. Carina said

    Veldig fint det du skriver. Og ja, du vil savne han resten av livet. Sånn er det bare.
    Kondolerer.

RSS feed for comments on this post · TrackBack URI

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: