Så er man med i den avskyelige gjengen av dem som ikke kjøper julekort på butikken, men påtvinger bilder av sine håpefulle på slekt og venner. Sine nissekledde håpefulle. Slikt krever et visst element av forberedelse og er i grunn et utmerket påskudd til å strikke en lue man har kikket på en stund.

Det er noe særlig sjarmerende med alle varianter av luer med spisser som stikker opp på midten av hodet. Og lue med en snor som ender i en rund kule i stedet for en dusk? Det må man jo bare ha. Jeg har brukt årgangsgarn fra skapet, to ulike rødfarger i Silja fra Gjestal. Det ble ærlig talt ikke særlig mykt og jeg vil derfor si at det ikke er en spesielt egnet lue til en baby. Men for en kort fotoshoot får heller poden lide litt, stakkars gutt som har så slem mamma…

Nisselue

Garn: Silja fra Gjestal garn, dobbelt garn

Pinner: nr. 4

Garnforbruk: 40 g

Mønster: Jester Hat av Elizabeth Morrison

… som, ja, god boblebærer skal bli. Sånn er det med den saken. Mor og barn-partnerlook er kanskje for spesielt interesserte, men når mor er lidenskapelig glad i bobler på strikketøy, ja, da blir det bare sånn. Noe annet ville vært rart.

Min boblelue er den gode, gamle originalen etter Vridd og Vrang-mønster, strikket i Kirkcaldy 3-tråds garn fra Malsen og Mor. Småen har fått bobler i babyull, for en liten baby må ha det tynt og garantert kløfritt på hodet. Oppskriften til boblelue for baby kom jeg over på Ravelry for veldig lenge siden, og jeg har hatt den i bakhodet som et prosjekt jeg ville strikke før eller siden. I oppskriften er luen strikket frem og tilbake i to deler og så sydd sammen langs fellingene i siden. Dette er unødvendig omstendelig og mønsteret lar seg utmerket fint strikkes rundt i stedet. Det kan gjerne nevnes at oppskriften ikke er særlig elegant skrevet eller presentert, så veldig nybegynner-vennlig er luen ikke.

Det oppskriften mangler tar selve resultatet igjen big-time. Passformen på luen er kjempefin, fellingene i siden former luen slik at den dekker ørene godt, uten at det blir klumpete i nakken. Jeg trodde luen kom til å bli alt for stor til småen, den ser nemlig kjempediger ut både på pinnene og når den ligger flatt. På hodet passer den likevel bra, merkelig nok. Jeg tror også at den kommer til å passe en god stund – og det er jo alltid en bonus.

Babybobler

Garn: Dale babyull

Pinner: nr. 2,5

Garnforbruk: 40 g

Mønster: Bobble-texture baby hat

Småen vokser som ugress om dagen. I løpet av de siste ukene har han strukket seg noe helt vanvittig i lengden. Da han ble født for tre måneder siden var han 40 cm lang, nå er han 53 cm og vi har måttet begynne å pakke vekk en del av klærene han har brukt siden vi kom hjem fra sykehuset. Det er litt vemodig (for han var jo så skjønn i de klærene…), men egentlig er det bare kjekt, for det betyr at han vokser og trives og  blir en sterk liten gutt!

Februar-jakken strikket jeg mens småen var et påtenkt, men ennå ikke vellykket prosjekt. Det er mange tanker om tilværelsen med en etterlengtet baby strikket inn i den jakken – og kanskje visste underbevisstheten at den fremtidige babyen kom til å være av det småvokste slaget, jeg har nemlig glemt å legge opp nye masker under armene, så jakken er en smal modell. Som bildet viser, er magemålet til småen ikke direkte beskjedent lengre, så knappene spriker en smule. Og det synes jo mamma uten objektivt gangsyn at bare er sjarmerende!

Jakken er kjempemyk og deilig og jeg liker godt både fargen og mønsteret. Men av ting jeg har lært nå som jeg har en egen baby i huset: det er ikke nødvendig med knapp helt oppe i halsen. For halsen finnes ikke på sånne små og det ser mer behagelig ut å ha det litt løst og ledig sånn rett under dobbelthaken.

Vi tar ikke så tungt på dette med guttefarger og jentefarger her i huset. Tvert i mot, så lenge det ikke er knall rosa og har utpreget jentete snitt, så defineres det som passende for Herr Baby. Favorittjakken min er denne fargerike saken her, selv om jeg jo forstår at lilla, oransje og rosa kanskje kan være litt vågalt for de mer marineblått-og-khaki orienterte.

Denne jakken var det aller første jeg strikket til babyene i magen. Den første jakken ble strikket mens alt fremdeles var sorgløst og den største bekymringen jeg hadde var om det ville være nok garn til to jakker. Den andre jakken strikket jeg etter at vannet til Martha var gått og alt var blitt kritisk og dumt. Da hadde jeg en avtale med jenten i magen, om at jeg skulle strikke jakken hennes hvis alt så bra ut på dagens kontroll på sykehuset. All slags dum overtro man holder på med… men det hjalp meg jo faktisk til å bevare så mye ro som jeg kunne i svangerskapet.

Og det var faktisk akkurat nok garn, to nøster Lanett og et nøste Zauberball er akkurat nok til to jakker i størrelse liten nyfødt.

Jakken er strikket på pinne nr. 2,5, med alternerende striper i hvit Lanett og Schoppelwolle Zauberball i fargen Fuchsienbeet. Fargeskiftene er kjempelange, så forsiden av jakken er mørk lilla, mens baksiden er nydelig appelsinoransje og ermene er røde og rosa. Jeg er utrolig glad i denne jakken, den er så herlig frisk og vital i fargene og passer kjempegodt til et lite barn som etterhvert skal bli nysgjerrig på alt det rare som finnes i verden.

Glad-jakken

Garn: Schoppelwolle Zauberball i fargen Fuchsienbeet og Sandnes Lanett i hvitt

Pinner: nr. 2,5

Garnforbruk: 100 g

Mønster: Sidestrikket rillejakke fra Strikk til Nøstebarn

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive et innlegg om hvordan det er litt vanskelig å komme i gang igjen med bloggen. Man skriver jo om det hjertet flommer over med, og i det siste har det vært vanskelige ting for min del. Og de regner jeg ikke med at den gjengse strikkeinteresserte leseren har lyst til å lese om i lengden. Så derfor har jeg gått og tenkt på at jeg ville skrive noe om hvordan ingen tema lengre føles viktig nok til å skrive om her, ikke etter at jeg har fortalt om Martha og småen. Jeg ville si noe om hvordan kanskje fokuset i bloggen kommer til å være annerledes fremover, at jeg kanskje ikke bare skriver om strikking lengre.  Ja, jeg ville også skrive litt om at det er vanskelig for meg å bruke enkelte av strikkeplaggene jeg strikket mens jeg var gravid, for det er så mye håp og kjærlighet strikket inn i de plaggene, og så ble jo ingenting sånn som det skulle likevel.

Men. Så ombestemte jeg meg og fant ut at jeg heller skriver et innlegg om vester.

Jeg strikket nemlig en del små vester da jeg lå på sofaen med magen min – og nå som småen vokser til har jeg oppdaget at disse vestene er utrolig gode og praktiske. Et lite ekstra lag, perfekt over en body og ikke for varmt når man skal ligge under dynen og sove litt i vuggen sin (for det skal man, hører du, småen?).

Vestene er litt forskjellige, man hadde da tid til å eksperimentere litt, der man lå på sofaen. Siden vi visste at barna kom til å komme før fullgått svangerskap og siden det ante meg at de kom til å være ganske små, ville jeg ha noen bitte-bitte små vester til bruk på sykehuset. Nå brukte jeg ikke disse før vi kom hjem, på sykehuset var det nemlig varmt nok å ligge kun i body. Men her hjemme har vi brukt den både under pysjamasen om natten og over en body på dagtid. Oppskriften er fra Strikk til Nøstebarn, men jeg har strikket halvpatent i stedet for ribbestrikk. Garnet er Rheuma Thermalwolle, mykt og deilig, men fullstendig uten spenst og liv.

Det er litt tilfeldig at det ble flere grønne vester, men fargevalget her er et resultat av de begrensede valgmulighetene i Nøstebarns silkeull. Jeg ble egentlig positivt overrasket over dette garnet, det er kjempemykt og har massevis av spenst. Jeg regner med at det kommer til å nuppe en del i bruk, så det er nok ikke det beste valget til større plagg. Til småting til en ny baby er det imidlertid bortimot perfekt. Denne vesten er strikket med utgangspunkt i selekjolen fra Strikk til Nøstebarn. Jeg begynte på vesten før vi viste kjønn på de små i magen, så jeg gjorde om oppskriften til noe som kunne passe både gutter og jenter. Vi har nettopp tatt vesten i bruk, men jeg vet allerede at jeg er utrolig fornøyd. Passformen er bra og småen trives i den.

Og så måtte vi jo ha en Malsen og Mor-vest også! Jeg strikket en Clara-vest tiltenkt Martha og ville ha en matchende vest til broren. Etter litt søking etter en passende oppskrift, fant jeg ut at det greieste var å strikke en Milo-vest, men å tilpasse oppskriften til Shetland soft, som er en god del tynnere enn garnet oppskriften er laget for. Jeg endte med å strikke 12 måneders størrelsen for å få en vest i ca nyfødtstørrelse. Vi har brukt den et par ganger og konklusjonen må være at dette er en veldig kjekk vest. Lett å ta på og god passform, samtidig som mønsteret innbyr til å gjøre forandringer og strikke vesten fullstendig etter smak og behag. Den observante leser vil legge merke til en rad med dyr nederst på vesten min. De ga seg ut for å være ender på diagrammet jeg brukte, men jeg ser nå at de kan være akkurat det dyret man helst vil se. Fine endene/kuene/hundene/hestene

Tusen tusen tusen takk, plaggene er helt nydelige og jeg er veldig rørt over omtanken og generøsiteten! At fire snille bloggedamer tenker på vår lille nøtteskrike, det syns jeg er så flott. Vi ble veldig glade, alle tre her hjemme. I alt som har skjedd oss, har det vært en støtte å vite at det er mange mennesker som tenker på oss. Det gir styrke og pågangsmot.

Og at Margot, Frk Snupp, groh og Fiolinn skulle omsette tankene til pinner og garn og lage nydelige og myke ting til oss, det var en veldig kjekk overraskelse! Dere er noen skikkelige perler

Innholdet er selvsagt allerede tatt i bruk, pakken inneholdt nemlig et assortert utvalg av de søteste småsakene en liten nøtteskrike trenger. Vi fikk et lekkert mini-prinseteppe, to par booties, to luer og bittesmå, tynne votter.

Småen har lagt inn en plutselig vekstspurt de siste ukene, så de minste bootiesene var heldigvis for små. Jeg sier heldigvis, selv om det høres rart ut i denne sammenhengen, for hvem er vel glad for at de ikke får brukt noe fint som de har fått? Men som mor til et prematurt barn er det faktisk sånn; man blir kjempeglad for hvert gram og hver centimeter og legger gjerne vekk tøy, for det betyr jo at babyen vokser og blir sterkere!

Så de ørsmå sokkene skal vi gi videre til nyfødtintensiv på barneklinikken, sånn at de kan varme føttene til en bitteliten prematur.

Tusen takk for tiden og tankene dere har brukt på oss, det varmer både inni og utenpå!

Strikking og sånt er det visst lenge siden jeg har skrevet om, men sånn er det når livet plutselig handler om så veldig mange andre ting. Siste nytt herfra er at nøtteskriken vår er kommet hjem fra nyfødtintensiv. Og da blir det travelt, som man sikkert kan tenke seg. Vi var heldigvis blitt advart av en av barnelegene om at vi kom til å føle oss fullstendig tomme for energi den første tiden hjemme. Seks lange uker med en baby på nyfødtintensiv er enormt utmattende. Det er utrolig mange bekymringer og vonde tanker, det er endeløse rekker av mennesker å forholde seg til og det er en konstant følelse av at en ikke strekker til. Døgnet har ikke mange nok timer til at man kan være hele dagen på sykehuset, mate og kose og våke over babyen, pumpe melk hver annen time og i tillegg ha nok tid til nødvendige ting som søvn, fornuftig matstell, handling, mating av katten og hva man ellers er nødt til å få gjort. Når man som oss også skal forholde seg til sorgen over å ha mistet et barn, samtidig som helsen er dårlig etter vanskelig svangerskap, keisersnitt og blodforgiftning, ja, da bruker man mye mer krefter enn man har.

Og da blir det egen søvn og eget kosthold som taper. Bounty til middag og en eske pastiller til lunsj, etterfulgt av seks timers dårlig søvn. Man blir litt sliten.

Og derfor er det vidunderlig å være hjemme. Vel er det slitsomt og uvant med en liten som knegger og skriker hver tredje time for å minne oss på at han må ha mat akkurat nå og at det ikke er akseptabelt å vente. Men samtidig er det så godt å få oppleve noe som er normalt! Hjemme i ens egen stue, uten pleiere og leger, og med en bitteliten baby som begynner å bli rund og god og ikke lengre minner om fugleungen han var for noen uker siden:

Småen er seks uker gammel nå, og egentlig skulle han vært trygt inni magen min i fem uker til. Det er rart å tenke på, for han er jo en våken liten kar med personlighet allerede. Akkurat nå snattrer, knitrer og breker han noe om at middagen forventes servert snarest…

Sorg og glede hånd i hånd, umulig, uvirkelig, samtidig fantastisk og ikke minst noe som vi bare er nødt til å leve med. For det er dette som er livet vårt, selv om det gjør vondt og er godt samtidig.

Jeg leser en del hos to bloggere, Amelie og Mali-mo, som begge skriver så nydelig og reflektert om sorgen og livet etter at man har mistet en baby. Særlig dette innlegget hos Mali-mo traff meg veldig. Hun har satt ord på det jeg går og tenker mye på nå. Alle dagene vi ikke skal få oppleve. Alt Martha ikke skal få være med på. Alle stundene hvor Martha mangler. Hvert minutt hvor jeg husker og vet og kjenner at her skulle Martha min også vært. Hvordan ville hun luktet, hvordan ville det vært å holde den varme kroppen hennes inntil meg? Ville hun vært lik broren sin?

Uten Martha. Alle dagene som skal gå helt uten Martha.

Jeg kjenner meg også igjen i at dette kommer til å bli en ensom sorg. Martha vil ikke bli husket av alle de andre som ikke er oss, foreldrene hennes. Alle de andre som vil tro at minnene bleknes og at sorgen over Martha er mindre sterk og viktig fordi vi tross alt fikk broren hennes samtidig. Vi har jo en baby, tror jeg de tenker. Og det har vi jo, en nydelig baby som vi elsker og er ufattelig stolte av. Men Martha vår mangler vi. Hun skulle vært her, og vi savner og mangler henne med hver nervetråd i kroppen. Hva jeg skulle gitt for at hun skulle fått leve. Alt.

Dessverre har vi fått oppleve den aller største gleden og den aller største sorgen samtidig, for den lille jenten vår, Martha, fikk ikke leve i mer enn en time.

Vi er lykkelige og takknemlige for at gutten vår har det fint og at han gjør gode fremskritt på nyfødtintensiven. Han er en stor glede og et fantastisk mirakel. Samtidig er fortvilelsen og sorgen over søsteren like sterk, hvorfor skulle den perfekte og fine lille jenten vår ikke få leve?

Fremtiden blir ikke som vi hadde trodd, alt blir annerledes. Glede og sorg, fortvilelse og lykke samtidig, det føles noen ganger som mer enn vi kan bære. Men han lille knerten som ligger der og er en helt fortryllende mini-baby, han gjør at vi kan og skal og vil bære det.

Vi har mange tanker som er vanskelige, men midt i all sorgen og vemodet er vi så stolte av lille Martha vår. Hun gjorde alle legenes spådommer til skamme. Hun klarte seg i 11 uker i lite fostervann, hun vokste og utviklet seg, hun sparket og “banket på” mange ganger hver eneste dag. Og fordi hun var så tapper i magen fikk broren hennes være i magen så lenge som mulig, sånn at han ble sterk nok til å klare seg så fint som han gjør. Vi har fått en datter og en sønn, sånn kommer det alltid til å være. Fine Martha skal bo i hjertet og tankene våre alltid.

Samtidig skal vi være sterke og positive for den like fine broren hennes, han gir oss glede, styrke og kraft og er det nusseligste lille vesen man kan tenke seg. 1490 gram og 40 cm med livskraft og lykke.

I utgangspunktet hadde jeg funnet en fin sammenheklingsmetode på Sols(tr)ikkes utmerkede blogg, men den var ikke laget for sånne ruter som jeg hadde. Jeg forsøkte tappert med å hekle en kant rundt rutene mine, for deretter å hekle sammen slik som Sols(tr)ikke forklarte, men ja, det falt noen mindre pene ord i den prosessen (det ville nok gått bra, men jeg er en uerfaren hekler og da blir det lett til at man tyr til mindre pene gloser når ting blir vanskelige). Glad var derfor jeg da Torirot foreslo en annen, men veldig lik måte å hekle sammen ruter på – for den var jo faktisk skreddersydd for oldermorruter! Metoden kom komplett med forklarende video, hvor man nærmest ble tatt i hånden og ledet gjennom heklingen. Helt supert for meg. Etter å ha heklet sammen ni ruter sammen med damen på videoen, var det easy peasy å ta de resterende 55 rutene selv.

Alle rutene er heklet sammen med én sammenhengende tråd, og det beste av alt er at sammenheklingen blir like elastisk og fin som oldermorrutene selv. Slik lever hele teppet etter samme prinsipp og kan dras i både lengden og bredden uten harde sømmer som trekker sammen og ødelegger. Me like. Metoden heter Flat braid continuous join på engelsk og den er altså å anbefale. Hvis det er noen som er interessert i en anbefaling fra en som ikke kan noe som helst om feltet…

Teppet er ikke så veldig stort, det er 8*8 lapper og laget med tanke på å passe på toppen av en tvillingvogn. Jeg begynte jo så fint med å bruke tre nøster med Drops Delight som lå i en av kassene mine, men det ble fort klart at jeg måtte ha litt til. Hvert nøste ga ca 11 lapper, så jeg bestilte ytterligere tre nøster for å få nok. Internetthandling er praktisk når man er blitt ufrivillig sofagris! Jeg har brukt fire forskjellige fargernummer av Delight og vanlig hvit babyull til sammenheklingen.

Og sånn ellers? Babyene holder seg fremdeles der de skal, vi håper på at det fortsetter slik i en god del uker til. Jeg sitter stort sett på sofaen, men tusler jo litt rundt i leiligheten (ikke minst fordi jeg er svært lite interessert i en blodpropp). Et av tusleprosjektene mine er å pakke vekk klær som ikke passer meg og min nye kuleformede kroppsfasong. Jeg tenker som så at hvis det ikke passer en ganske liten 6-månedersmage, så passer det nok heller ikke den første barselstiden. Det kommer til å bli uvant med plass i klesskapet