innfall og påfunn

I dag er det nøyaktig 31 år siden jeg møtte verden for første gang. Jeg synes det er fascinerende å tenke på hvor mye som har skjedd på de 31 årene. På det rent personlige plan har det selvsagt skjedd en viss utvikling, jeg har da lært å gå, lært å snakke tysk, norsk og engelsk, effektivt skulket mange gymtimer frem til jeg gikk ut av gymnaset, fullført et hovedfag på universitetet, bodd i Skottland og Tyskland, stiftet hjem og betalt for min aller første oppussing av et bad.

Men sånn i verden har det også skjedd en del på 31 år.  Jeg husker biler uten seler i baksetet, fjernsyn uten fjernkontroller, videospillere man leide på videobutikken (hvis de hadde flere inne…), yoghurt i skumbeger, og iskalde bad uten varmekabler. Det fantes ikke internett og mobiltelefoner hadde man bare sett på film. Lurer på hva de neste 31 årene vil bringe… Den neste store milepælen er i første omgang bryllupet om akkurat to måneder.

I anledning bursdagen gir jeg dere en sniktitt på noe som jeg tror kommer til å vise seg å ha slektskap med en viss genser Monstermønster strikket i sin tid. Den var i utgangspunktet en babygenser, men endte opp med på passe til Merete selv. Det ser litt for utrolig ut at dette skal være en passende omkrets til en på 1 1/2 år, i alle fall. Jeg skal prøve den når det første nøstet er strikket opp, passer den rundt magen min,  får jeg heller bli kreativ og dikte resten. Det er litt irriterende, men litt morsomt også…

Jeg vil forresten komme med en oppfordring i dag: alle dere som er innom i dag – legg igjen en liten kommentar. Jeg vil gjerne oppdage noen nye og kjekke blogger blant leserne mine, eller rett og slett bare se hvem dere er!

*plystre plystre*

Ja, jeg sa at jeg var moden for å veie opp garnet mitt. Det ble opprettet et garnoppveiingsinstitutt i stuen vår, bestående av en samboer med et regneark på laptopen, og meg i skytteltrafikk mellom gjesterommet og kjøkkenvekten. Det gikk raskt å telle opp garnet fra opphørssalget, da var det jo snakk om kvantiteter som 20 nøster babysilk og 10 nøster alpakka, 10 nøster Miski og videre i samme stil. Garnet som oppbevares i to gjennomsiktige plastesker fra Clas Ohlson var også raskt å katalogisere, der ligger stort sett hesper fra Hillesvåg, alpakka og litt bånsullgarn.

Men så kom vi til trekisten med alle plastposene oppi. Min kjæres øyenbryn hevet seg ytterligere for hver pose jeg kom drassende med, men vi fikk talt opp både babyull, superwashull, bomull, handpaintedyarn (fremdeles i DHL-posen), mohair og diverse annet smått og morsomt. Frem fra nederst i kisten dukket det også opp to garninnkjøp som er forbundet med så mye irritasjon at jeg ennå ikke har hatt lyst til å strikke med det – men disse tror jeg krever egne blogginnlegg.

Men så sa det stopp. For da begynte regnearkskontrolløren der i sofaen å riste på hodet og le vantro: “Du har over 15 kilo med garn!”

Og med det fant jeg ut at det var på tide å si “Ja! og det var alt! nå har vi talt opp alt! Oj, 15 kilo, liksom. Ojojoj.”

Så får jeg heller dele med dere at jeg vet at vi ikke har talt opp de to putevarene med sokkegarn, ei heller de 500+ grammene med Sisik, eller alpakkaen som ligger på skrivebordet mitt, eller sokkegarnet som ligger oppå bokhyllen. Ja. Men det tror jeg at jeg får ta i enerom.

Fortsettelse følger.

15 kg garn er bedre enn 15 kg keramikkdachs!

See no yarn, hear no evil

Det er da vel slik at alle som strikker litt har ganske mye garn? Tidligere kjøpte jeg ett eller to nøster hvis jeg så noe som fristet og bygget meg slik opp et lite lager som besto av to-tre skoesker med mye ulikt garn. Da jeg oppdaget at det var gøy å tove i vaskemaskinen, bodde jeg i Tyskland, og der så de bare rart på meg i garnbutikken når jeg lurte på om de hadde ullgarn som ikke var superwashbehandlet. Dermed ble det til at jeg måtte handle et par poser med Safir når jeg var hjemme på ferie i Norge og slik vokste lageret mitt, sakte, men sikkert. Og i forbindelse med disse maniske Safir-innkjøpene, hvor jeg svett og klam karret til meg noen nøster av absolutt alle fargene jeg trodde jeg noensinne kunne komme til å ville tove med, tror jeg mitt indre garnhamstringsbehov ble født.

For det er ikke til å komme forbi at jeg har mer garn hjemme enn jeg strengt tatt trenger. Jeg har riktignok ikke 900 kg i boden og jeg har heller ikke rader med svarte boss-sekker med garn i. Men jeg har nok til å klare meg en stund, kan man si.

Det er klart at litt utvalg må man ha hvis man driver med strikking som hobby. Jeg har heller ikke kjøpt inn kilovis med garn som jeg enkelt kan gå i butikken og få tak i dagen etter at jeg bestemmer meg for at jeg trenger det. Min personlige diagnose er at jeg har så vondt for å gå forbi et godt tilbud! Er det garn på salg, så føler jeg at jeg skylder meg selv å slå til øyeblikkelig. Sånn at jeg kan spare penger mens jeg strikker. Selv om jeg altså totalt bruker mer penger enn jeg ville ha gjort hvis jeg kjøpte fullprisgarn til prosjektene mine etterhvert som jeg begynte på dem. Det er glimrende logikk, jeg vet.

I uken som var falt jeg i fristelse og ekstase da en av de lokale garnbutikkene solgte ut alt garnet sitt med 50% avslag. Da jeg fant ut at det var salg tok jeg meg en time fri fra jobben for å skynde meg ned i butikken. Der karret jeg til meg en stor plastboks og begynte å lesse oppi med garn. Jeg opparbeidet meg et godt utvalg av babysilk og tynn alpakka, samt noen nøster med Noro sokkegarn og Silk Garden og det supermyke lamagarnet Miski. Da jeg lå i sengen min om kvelden kvernet tankene om mer garn rundt i hodet på meg. Jeg angret på at jeg ikke hadde kjøpt mer tynn alpakka, på at jeg ikke hadde kjøpt litt babyull, på at jeg ikke hadde handlet fritidsgarn og chili til noen tovede tøfler jeg hadde oppskrift til. Skjønner dere hva som skjedde dagen etter, eller?

Jeg gikk selvsagt tilbake og historien gjentok seg ganske nøyaktig.

Nå har jeg altså handlet mange flere nøster enn jeg kommer til å innrømme og sitter egentlig på en liten skatt med materiale som kan forvandles til de deiligste strikkeplagg. Jeg har alpakka til en genser, alpakka til en jakke, alpakka til masse babytøy. Og massevis av diverse til, ja… diverse.

Er jeg lykkelig og glad og føler at jeg ikke kommer til å trenge å handle garn på leeeenge?
Nei.
Har jeg brukt masse penger jeg egentlig ikke hadde råd til å bruke nå?
Ja.
Sitter jeg fremdeles med den kriblende følelsen av at jeg vil tilbake til butikken for å se om de har noen godbiter igjen?
Ja.

Jeg må nok snarest i litt terapi.

Tingen er nemlig at jeg aldri får til å slå meg til ro med det jeg har “på lager”, det som ligger der er alltid enten ikke heeelt det jeg har lyst til å bruke, eller så er det for fint og spesielt til det jeg har lyst til å strikke, eller så har jeg for lite til det påtenkte prosjektet, eller eventuelt for mye til at jeg kan bruke kun noen få nøster. Sånn sett kommer garnet mitt litt i veien for strikkingen, jeg blir litt tafatt når jeg står der og ikke vet hva jeg skal strikke av. For meg har nok garnlager en slags praktisk størrelse om ikke bør overstiges for at det skal være håndterlig og greit å ha med å gjøre. Mange andre tolererer gjerne et mye større volum enn jeg gjør før de blir overveldet – men jeg tror jeg nå akkurat har overskredet min “comfort zone”.

Og da er det ikke annet å gjøre enn å strikke.

Knitting to stay sane

Dessuten har jeg bestemt meg for at jeg er moden for å veie opp hvor mye garn jeg egentlig har.
Har dere lyst til å gjette hvor mye det blir?

Selv tipper jeg på under 10 kg.