innfall og påfunn

En helgetur på kryss og tvers i Skottland kan by på en del gleder.

Våren er kommet lengre enn på vestlandet, blant annet blomstret clematis i overflod, i tillegg til nydelig fargesterk vill gyvel, som lyste knallgult overalt i landskapet.

Reisestrikketøyet mitt var selvsagt i passende kulør til årstiden:

Reisegodset mitt var også fargesterkt og i relativ harmoni:

Jeg har investert i en veske som jeg håper jeg vil være glad i i mange år fremover. Det er en gammeldags skoleveske fra det britiske firmaet The Cambridge Satchel Company. Vesken er håndlaget i England og fås i ulike størrelser og farger. Jeg landet på rød for å tilfredsstille jentungen i meg og jammen følte jeg meg både jentete og fin, men samtidig profesjonell og voksen da jeg brukte den! Foran på lokket er initialene mine presset inn i skinnet, det eneste jeg egentlig mangler på den klassiske britiske ungjentestilen nå, er vel de hvite knestrømpene. Men de er litt over grensen, frykter jeg.

I løpet av helgen i Skottland tok vi en biltur til den lille landsbyen West Kilbride i North Ayrshire. West Kilbride så for noen år siden ut til å lide samme skjebne som småbyer i mange vestlige land gjør for tiden – folk handler på kjøpesentre og i større byer og glemmer å støtte de lokale butikkene, med det triste resultatet at butikkene må stenge og småbyene dør ut. For å redde West Kilbride har lokale krefter dannet et sentrum for brukskunst og håndverk i byen, og den har nå status som “Craft Town of Scotland”. Dette gjør at brukskunstnere med trange budsjetter kan leie lokaler til svært subsidierte priser, i tillegg til at byen er blitt et trekkplaster for tilreisende som interesserer seg for alt fra garn til flettede kurver og håndlagede patchworkugler.

Ja, jeg sa garn. Old Maiden Aunt holder til i West Kilbride, hvor hun selger nydelig håndfarget garn. Vi hadde annonsert vårt besøk på forhånd og ble tatt imot med te og tillatelse til å kose og klemme på alt hun hadde i butikken. Utvalget var litt utplukket, ettersom internettsalget har tatt av for peppermøtanten i det siste. Hun har garn i forskjellige kvaliteter, alt fra lacetykkelse i blandinger med silke, kasjmir eller alpakka, til sokkegarn og tykkere DK-weight-garn.

Og siden vi var på ferie var det jo lov til å la seg friste bittelittegrann, selv av slikt lommebokuvennlig jålegarn?

Og alle var enige i at det hadde vært en fin tur.

Jeg har vært en vidunderlig uke i sol og 20 grader i Málaga. Berry good og meget tiltrengt. Foruten å nyte omgivelsene og de kulturelle og gastronomiske tilbudene, har jeg lest to bøker og strikket en del centimeter. En uke uten tv og internett kan være veldig godt av og til!

På flyet hjem kom jeg i snakk med en dame som var forundret over at jeg hadde våget å ta med meg strikkepinnene mine gjennom sikkerhetskontrollen. I folkeopplysningens ånd er det vel slik at en god ting ikke kan sies for ofte: DET ER LOV Å TA MED STRIKKEPINNER PÅ FLYET!  Lange pinner på over 30 cm får man ikke ta med, men rundpinner, strømpepinner og heklenåler er ikke noe problem. Jeg har reist med strikkepinner i håndbagasjen langt over 30 ganger, og har noen få ganger opplevd at vaktene har kjent etter om pinnene var spisse eller stumpe, men aldri møtt noen motforestillinger utover det.

Det som det kan være verdt å huske på er jo at det ikke er en forferdelig krise dersom man ikke skulle få lov til å ta med pinnene ombord. De blir ikke spontandestruert i det øyeblikket vaktene berører dem. Dersom du ikke får lov til å ta dem med (noen ganger er vaktene på utenlandske flyplasser strengere enn på norske og noen ganger har enkelte flyselskaper spesielle regler), så vil du alltid ha muligheten til å sjekke dem inn som bagasje.

Min sidemann så i alle fall misunnelig på strikketøyet mitt alle de fire timene hjem og skulle absolutt ha med seg pinnene neste gang!