Jeg har innledet 2011 med å lese noen “skikkelige” bøker. Som datter av en antikvarbokhandler har jeg hele livet ruslet rundt blant tettpakkede bokhyller og tårn av banankasser fylt med bøker. Å slappe av med en virkelig god bok trumfer stort sett alle andre medieopplevelser, for meg er det tusen ganger bedre enn å se på film eller tv eller høre på musikk. Kun strikking utfordrer boken hjemme hos meg. Jeg har vel alltid en bok jeg er underveis i, noen ganger har jeg flere – for det går veldig bra å parallell-lese en roman, en sakprosabok og et par strikkebøker samtidig.
Og én ting har antikvarbokhandleren og datteren alltid vært enig i: det finnes “skikkelige” bøker, det finnes dårlige bøker, og det finnes krim. Ofte blir det til at de “skikkelige” bøkene blir liggende, mens krim’en blir lest. Litt av grunnen er at en kriminalroman er en underholdningsroman som ikke krever all verden av den som leser – i tillegg til at det er helt greit å glemme handlingen noen uker etter at den er lest. Da kan en god roman være utfordrende på et helt annet nivå, den krever mer av leseren og hvis den virkelig treffer, så innbyr den til refleksjon over ens egen situasjon og gir resonnans i leserens tanker og følelser. Litt som Norge Rundt og American Pie versus Kieslowski og Almodovar, med andre ord. Man leser ikke Kristin Lavransdatter på sengen etter en slitsom jobbuke, men Jeffery Deaver er utmerket til det formålet!
Men så langt har det altså vært skikkelige bøker i 2011. Faktisk har leseåret 2011 startet med to forfattere jeg ikke kjente fra før, men som allerede er blitt favoritter.
Carl Frode Tiller har fått nesten skummelt gode omtaler for Innsirkling-bøkene – og som regel virker sånt fremmedgjørende på meg. Men denne gangen er jeg enig, Innsirkling er ekstremt lesverdig og inneholder noe så sjeldent som virkelig troverdige personskildringer. Handlingen er enkel: David har mistet hukommelsen og tre mennesker som kjente ham da han var ungdom skriver brev til ham for å fortelle hvordan han var og hvordan de oppfattet ham. Jeg hadde ønsket meg Innsirkling til jul, og fikk to eksemplarer – fra både kone og bokpushende bror.
Bokpushende bror ga meg også Evangeliet etter Pontius Pilatus av Eric-Emmanuel Schmitt. Konseptet er veldig interessant – Pontius Pilatus (ja, han pint-under-Pontius-Pilatus fra trosbekjennelsen) forteller sin egen versjon av hva som skjedde den påsken i Jerusalem for 2000 år siden. Det blir en slags krim, med Pilatus’ egen irritasjon og tvil som drivkraft. Boken gjorde meg nysgjerrig på Schmitt og jeg ble litt overrasket da jeg forsto at filmen “Monsieur Ibrahim og koranens blomster” (med Omar Sharif!) er basert på en bok av ham. Den sto nemlig i DVD-hyllen vår og ventet på å bli sett. Schmitt skriver mye om møtet på det personlige plan mellom mennesker med ulik trosbakgrunn. I Monsieur Ibrahim er det jødedommen og islam, i Noas barn er det jødedom og kristendom, felles for begge historiene er en respekt og gjensidig forståelse som absolutt alle kan lære noe av. Og man må jo like en katolsk Padre som skjuler jødiske gutter under 2. verdenskrig ved å innlemme dem som katolikker på kostskolen sin, men samtidig holder hemmelige jødiske gudstjenester for dem i en provisorisk synagoge. Det er et bra eksempel på medmenneskelighet og respekt i sin ytterste konsekvens.
Bokpushende bror ga meg forøvrig rundt 10 bøker til jul, de fleste av dem var nye forfattere for meg. Så det blir sannsynligvis mange innlegg fra nattbordet fremover!
