Værsågod, neste.
Malsen og jeg har inngått et spennende kompaniskap som jeg vil fortelle mer om i løpet av den neste tiden. Jeg kan røpe så mye som at det dreier seg om salg av GARN og at Malsen kommer til å ta seg av markedsføring og assistere ved pakking.
Jeg syns han kler rollen som kontorfullmektig.
Jeg tror jeg gleder meg til bursdagen.
Visst har det seg slik at jeg mot slutten av denne måneden fyller 30 år.
Det føles i overkant voksent for en som ikke klarer å holde salongbordet sitt ryddig, engang.
Inni meg er jeg noen ganger fremdeles åtte år og litt engstelig for å gå forbi alle de store ungdommene som står og henger på busstoppet, men jeg begynner å mistenke at det kanskje er slik det alltid vil være?
Har man lyst, har man lov
Jeg tok mot til meg og talte opp resten av garnbeholdningen min i dag. Jeg endte på 17 kilo og 885 gram – god margin til 20 kilo, med andre ord. Men som alle vet, så er det jo slik at der det er hjerterom er det husrom, har man lyst til noe skal man høre på sin indre stemme, og ikke minst skal man la hjertet bestemme i alle viktige beslutninger. Så jeg er faktisk strålende fornøyd med alle mine nesten 18 kilo med garn og gleder meg stort til å lage fine ting av hver eneste gram. Greit nok at det er er par bomkjøp blant disse kiloene, men i all hovedsak har jeg faktisk kun garn jeg liker og som jeg har lyst til å bruke.
Så får det heller være at jeg som “restegarn” etter en strikkejakke jeg nesten er ferdig med faktisk ender opp med MER garn enn jeg har brukt til jakken. Sånn går det når man skal være heeelt sikker på at det blir nok!
Som en tilleggsinformasjon kan jeg jo si at de nesten 18 kiloene med garn er fordelt på hele 83 garnsorter, så det er ikke betydelige kvanta av hver type garn. De typene jeg har mest av hver sort i er Babysilk, Drops alpakka, Svale og Hifa Superwash 4, som alle ligger på rundt kiloen. Eller er det mye med 100 og 200 gram av hver type, så det ligger an til et år hvor det strikkes mange småting. Og det er egentlig helt fint!
Godt strikkeår 2009, alle sammen!
Hva? Snart jul? Allerede?
Hvem føler seg ikke litt som Bambi på glattisen i begynnelsen av desember? At det snart er jul er i seg selv en hyggelig ting, men ettersom jul og urealistiske forventninger henger så tett sammen, kan desember fort bli en heseblesende affære hvor man hele tiden tenker at i morgen, i morgen skal jeg bake julekakene og finne frem adventsstaken og kjøpe julegardiner.
Ettersom jeg ikke har barn og i tillegg er så heldig at jeg tilbringer juledagene hjemme hos mor og far, har jeg egentlig ingen andre forventninger og krav enn de jeg selv lager. Likevel vet jeg at julefreden ikke senker seg hos meg før ut på julaften en gang, gjerne sammenfallende med det andre glasset med godt lagret portvin servert fra et majolikabrett.
Hvor vil jeg hen med dette?
Egentlig vil jeg bare oppfordre alle til å nyte adventstiden og stresse litt ned. Julekvelden kommer om tre ukers tid, okke som!
