innfall og påfunn

Det er ikke så veldig lenge siden jeg fant frem strikkepinnene mine på alvor og bestemte meg at det var på høy tid å lære seg å strikke etter mønster og oppskrift. Alt i alt har det gått skikkelig bra og jeg raglansfeller og rundfeller og hælfeller, plukker opp masker, leser diagram og finner på egne vrier fordi jeg har lyst, ikke fordi jeg ikke skjønner hvordan det egentlig skal gjøres. Men noen strikketøy gir meg litt prestasjonsangst.

I år hadde jeg lyst til å gi min venninne, pådriver og strikkementor noe som jeg hadde laget selv. Jeg begynte lenge før jul, for å være helt sikker på at presangen ble ferdig i god tid og ikke minst at den ble perfekt strikket, uten antydning til snarveier og mistede masker. I begynnelsen av september var jeg på Hillesvåg og kjøpte en spole gul Huldra og satte i gang med et Swallowtail-sjal. Men så er det dette med å strikke til de som strikker mye selv. Man klarer liksom ikke å la være å undersøke litt diskret hva den påtenkte mottakeren syns om mønsteret, om garnet, om fargen. I dette tilfellet var jeg sikker på at garnet og fargen ville falle i smak, men verden falt litt i grus da venninnen min sa at hun var blitt så lei av blondestrikkede trekantsjal.

Huff da.

Så da rekket jeg det opp, for det har samme venninne sagt ofte til meg: man kan ikke drive med strikking hvis man ikke er villig til å rekke opp.

Etter en ny runde i tenkeboksen bestemte jeg meg for et par leggvarmere som jeg mente å huske at ble kommentert som “skjønne”. Jeg kjøpte inn lekker brun alpakka og strikket blondekant, hullkant til snor og sånn en tredjedel ned på første legg ble jeg avsinding sint på det dumme mønsteret og rev pinnene ut av strikketøyet i affekt. Så da var løpet kjørt for de leggvarmerene, umulige mønstre får ingen ny sjanse hos meg.

Ei kopptue?

Etter disse to forsøkene må jeg innrømme at piffen gikk litt ut av meg. Jeg bestemte meg for å strikke en lue, men alle mønstrene var for posete. Jeg bestemte meg for å strikke et putevar med fletter på, men ingen av oppskriftene jeg fant var fine nok. Og sånn gikk no dagan.

Helt til det plutselig på uforklarlig vis var blitt sent i desember. Min ridder på hvit hingst kom i form av vinterutgaven av Knitty, hvor jeg fant en fin halsvarmer. Med silke og alpakka i riktig farge og litt pågangsmot ble jeg ferdig i god tid til vasking og blokking en stund etter midnatt den 22.

Så sånn kan det ha seg at intensiv presangtenking siden begynnelsen av september blir til en blondestrikket hals som må overleveres i siste liten på julaften! Og nå håper jeg inderlig at den ikke klør!

Halsvarmer med blondemønster

Garn: Babysilk fra Du store alpakka

Garnforbruk: 50 gram

Pinne nr. 4

Mønster: Poinsettia fra Knitty vinter 08

Underholdning: all slags førjulsprogram på tv

Juleferie er et fantastisk påfunn. Den eneste gangen i året det er mulig å få tilbake tiden, få nyte litt av de langsomme, seige dagene man husker fra man var liten. Kjede seg litt, på en behagelig måte.

Da jeg pyntet juletreet hos mine foreldre dukket det, i år som alle tidligere år, frem noen klenodier i form av rar og merkverdig julepynt som jeg og mine søsken har laget da vi var barn. Jeg kan huske hvor mye flid jeg ga meg i å strikke og så sy sammen denne “sukkerstangen” like før jul det året jeg var 9 år. Når jeg ser på sømmen i dag må jeg flire litt, men det er jo egentlig et godt tegn at enkelte teknikker blir lettere med årene.

Og nå må jeg drikke kaffe og strikke litt og nyte den siste juledagen før jeg skal på jobb i morgen.

Piep, piep, ich hab dich lieb.

På kontoret der jeg jobber er det enten veldig varmt, eller veldig kaldt. Når det er veldig kaldt gufser det en kald trekk langs gulvet og det er generelt utrivelig. På slike dager har jeg pleid å bruke et sjal om skuldrene, ofte i tillegg til en fleecegenser og et skjerf rundt halsen. Inne. For å få et litt smekrere jobbantrekk på de (få) dagene det ikke tar seg ut å rusle rundt kledd som en polfarer, fant jeg ut at det kunne være en idé å prøve en tynn halsvarmer.

Jeg har strikket den i tynn alpakka for at den skulle bli både varm og diskret. Etter å ha prøvd den på tror jeg muligens at jeg ikke er en halsvarmer-person. Den klør litt (er det ikke slik at alpakka ikke skal klø??) og den er for vid og posete. Jeg er rett og slett ikke helt fornøyd. Halsvarmere som kan åpnes og lukkes med knapp er sannsynligvis en bedre patent for meg.

Men det er jo mulig at jeg ombestemmer meg neste gang kulden setter inn på kontoret?

Jeg brukte en oppskrift jeg fant på Ravelry, men la opp 15 masker færre enn oppskriften tilsier. Likevel er den altså blitt relativt vid, selv om jeg passet på å blokke den i lengden og ikke i bredden.

Halsvarmer med diamantmønster

Garn: Drops alpakka

Garnforbruk: 40 gram

Pinne nr. 4

Mønster:  A Noble Cowl (Ravelry)

Underholdning: Lunsj-strikk