Har vi ikke alle litt garn som vi syns er pent, men aldri helt får til å bruke til noe som vi blir fornøyd med? Enten kjøpt fordi det var uimotståelig mykt, uimotståelig pent, eller for den saks skyld uimotståelig rimelig. Typisk kvantitet: to nøster.
Jeg har blant annet to nøster Løve Cocoon, i dust grønt og lilla. Dette garnet har veldig varierende tykkelse på tråden, det går fra tykt, fluffy og nærmest uten tvinn, til tynn og hard stoppetråd. Derfor er rettstrikk utelukket, da blir plagget bare rart og skjevt. Ribbestrikk blir også rart. Ja, hva gjør man da?
Det mest nærliggende er å finne et mønster som gjør det beste ut av ujevnhetene, fortrinnsvis et som skaper struktur i det ferdige plagget. I hele fjor vinter tenkte jeg på at jeg burde strikke meg en halsvarmer som kunne brukes når det regner ute. Da er det nemlig ikke praktisk med skjerf som stikker for mye ut av regnjakken, og heller ikke pent med en svær pløse med sjal som ligger midt på brystet under regnjakken. Og i Bergen er regnjakken nå en gang mye i bruk om vinteren.
Jeg har brukt et mønster som kaller seg for “Holding hands, feeding ducks”, men jeg mistenker at dette er et mønster som har eksistert lenge og finnes under mange andre navn. For å lage halsvarmeren la jeg opp 25 masker på pinne nr. 5 og strikket i mønsteret til sjalet var langt nok. For å få en fastere knappestolpe byttet jeg til pinne nr. 3 og strikket noen omganger med rettstrikk før jeg laget tre knappehull. Og badda-bing, dét var faktisk dét.
Jeg har innviet den i dag, den er snadder å gå med.
- Come to mama, duckie-duckie-duckie…
Halsvarmer
Garn: Cocoon fra Løve garn
Garnforbruk: i underkant av 100 gram
Pinne nr. 5 til mønsteret, pinne nr. 3 til knappestolpen
Mønster: Holding Hands, Feeding Ducks
Underholdning: kun summingen av mine egne forventninger om en varm hals
