Jeg har tidligere sagt at jeg ikke skjønner hvorfor Elizabeth Zimmermann er blitt så ufattelig populær i nettstrikkeverdenen. Ufikse bøker med stygge bilder og side opp og side ned med småpratende digresjoner til oppskriftene – ja, oppskriftene som man knapt nok klarer å finne selv om man leter etter dem.
Men fenomenet Zimmermann har interessert meg nok til at jeg har anskaffet to av bøkene hennes; Knitter’s Almanac og Knitting without tears. Etter å ha lest gjennom Knitting without tears, så lurer jeg på om jeg begynner å forstå hva som er greien med Zimmermann. Med sin småmasete og tørrvittige stil blir hun på en måte en stedfortredende bestemor som er villig til å bruke tid til å lære fra seg lure tips til sitt strikkende barnebarn. Hun er litt: been there, done that, dette funker, men dette funker ikke. Det er i grunn ganske sjarmerende.
Jeg ble i alle fall veldig glad for å finne en generell sokkeoppskrift som forklarer grunnprinsippene uten at man blir henvist til en tabell for å finne ut hvor mange masker man skal felle og øke. Jeg kan utmerket godt forholde meg til Zimmermanns pratsomme anvisning og vil til og med gå så langt at jeg sier “Takk, mormor! Det var jammen glimrende at du hadde tid til å vise meg hvordan jeg skal regne ut en ullsokk!”
“
