Da tar jeg meg en ukes velfortjent ferie.
Det blir en lite ambisøs ferie hvor vi hovedsaklig vil være med gode venner, drikke ubeskjedne mengder med Glühwein, kanskje shoppe litt og ellers ha langsomme dager.
Vi sees i desember.
Forresten har jeg nok en gang fått stadfestet at jeg hater å pakke. Hater det.
I sommer bestilte jeg en stor og deilig pakke med bøker fra Amazon – noen bøker som jeg hadde hørt og lest om, og noen som Amazon foreslo på grunnlag av det jeg hadde i handlevognen. Jeg liker et godt litterært eksperiment, så jeg kjøper nesten alltid inn litt som jeg ikke har hørt noe som helst om. Noen ganger er det vellykket og noen ganger er det bare kjedelig. I de tilfellene hvor det er kjedelig pleier jeg å huske på noe som norsklæreren min på videregående pleide å si: liker du den ikke, så leser du den ikke ferdig. Nå har jeg ikke lest gjennom hele sommerens bokpakke ennå, men jeg har foreløpig rukket å finne en som jeg elsket og en som bare var tull.
Som regel skriver jeg ikke så mye om hver bok jeg leser, jeg fører dem bare inn i boklisten. Men noen ganger får jeg lyst til å skrive noen linjer, som regel i møte med et av ytterpunktene på min personlige og høyst subjektive kvalitetsskala for litteratur.
The Good
The Thirteenth Tale av Diane Setterfield er vel blitt en salgssuksess i mange land, men det i seg selv trenger jo ikke å bety at historien faller i smak. Men guri som den falt i smak! Denne boken har nemlig litt av alt: den har tvillinger, både bortkommne og andre, uansvarlige voksne, bråmodne og forsømte barn, hemmeligheter, skandaler, snilt tjenerskap og forfyllet herskap og ikke minst spøkelser. Litt viktoriansk, litt gotisk i stilen, man må tenke på klassiske romaner av Austen og Brontë-søstrene, spesielt Jane Eyre, som det refereres mye til i boken. Fortellerstemmen og fortellerstilen er helt spesiell og veldig velykket, på en eller annen måte får Setterfield fortellingen til å virke litt tidløs. I begynnelsen var jeg rett og slett usikker på hvilken tid rammefortellingen var lagt til. Og hva handler det om? En bokinteressert datter av en antikvarbokhandler blir oppsøkt av en eksentrisk og supermystisk suksessforfatter som ønsker at hun skal skrive biografien hennes. Og hun lover å fortelle hele sannheten denne gangen. Det er ikke storslått litteratur, men det er spennende og gøy lesning.
The Bad
Amazon hadde mye godt å si om hvor fantastisk og vittig Jane Harris’ roman The Observations er. Jeg har også merket meg at den er oversatt til norsk, noe som i hvertfall antyder at den blir sett på som lesverdig. Men akk. Kjedelig historie, oppkonstruert språk og nei, det var bare ikke vittig. Denne boken likte jeg faktisk så dårlig at jeg har tenkt å kvitte meg med boken, og det sier en del.
The Ugly
For ikke å bryte Sergio Leone-symmetrien min, vil jeg som en bonus tilby mine meninger om en nokså opphauset liten fille av en bok som jeg har hørt fra mange hold at skal være “heeeelt fantastisk”. Jeg er uenig. Den er meget datert, den inneholder halvveise oppskrifter på stygge ting og den burde holdt seg på syttitallet, der den hørte hjemme. (Jada, det er den høyt aktverdige Elizabeth Zimmermann jeg snakker om, hvordan KAN jeg? 
Noen har lurt på hvordan det har gått med Malsens bekjentskap med tantene Pus og Pus. Suksessen må vel sies å være betinget og hele situasjonen kan best beskrives som både og. Men vi pleier å ta med Malsen på besøk av og til og det kan virke som om tantene har satt foten ned og fortalt tølperen hva som er greit og hva de ikke tolererer.
Det er til en viss grad greit at han er i huset, så lenge han holder seg på god avstand og helst ikke beveger seg for mye.
Det er ikke greit å oppsøke kontakt med tantene.
Det er noen ganger greit å være på kjøkkenet samtidig med tantene, greiest er det hvis Malsen oppholder seg i kroken bak kjøkkenbordet og ser på at Pus og Pus tigger mat og spiser. Av og til er det greit at Malsen spiser fra tantenes matfat.
Det er alltid greit at Pus og Pus forsyner seg av Malsens provisoriske matfat i stuen.
Det er ikke greit å følge etter tantene.
Det er ikke greit å prøve å leke med halene til tantene.
Det er egentlig ikke greit å demonstrativt gå under sjenken i stuen, Pus og Pus ønsker ikke å bli påminnet at det er ca 10 år siden de sist klarte å komme seg under der.
Tantene foretrekker at Malsen beveger seg minst mulig og at han holder seg på minst to meters avstand.
Men Malsen har et ødipuskompleks og har så veldig lyst til å kooooose med de store kattene, så han tilbringer mange timer under stuebordet, mens han hengivent følger med på alt Pus og Pus gjør.
Sant og si burde han jo heller konsentrere seg om de andre i husholdningen, de elsker nemlig Malsen og har helst ikke lyst til å gjøre noe annet enn å klappe på ham og fortelle ham at han er veldig skjønn.
Vi har forresten ikke fortalt tantene at Malsen skal være på ferie hos dem en hel uke snart. Vi er redd de da vil begynne å planlegge en “ulykke”.
Det er litt kjedelig å ikke ha mer å skryte av, men faktum er at jeg i det siste ikke har fått ferdig stort annet enn et hårbånd til. Dette er strikket på bestilling og de eneste føringene jeg hadde var at det skulle være rødt. Det ble litt fastere i fisken enn førsteutkastet i blå alpakka.
Calorimetry
Garn: Ida strømpegarn
Garnforbruk: knapt 20 gram / ca 7 kroner
Pinner: Pinne nr 4
Mønster: Calorimetry fra Knitty
Mersmak?: Veldig raskt strikket og egentlig et utrolig praktisk hodeplagg.
