Nylig leste jeg ferdig siste bindet i Anne B. Ragdes trilogi om familien Neshov. Jeg kom litt sent i gang med disse bøkene og har faktisk lest alle sammen i år, lenge etter at resten av landet oppdaget dem og valfartet til bokhandel, bokklubb og bibliotek for å lese dem. For meg var Berlinerpoplene og Eremittkrepsene lettleste og hyggelige leseopplevelser, med humor, sårhet, nærhet og faktisk også dybde.
Jeg skriver «faktisk» fordi jeg leste Dagbladet på lørdag. Der forteller litteraturviter Kjell Ivar Skjerdingstad meg at min litterære smak er dårlig og at jeg liker bøker som overfortolker og bekrefter fordommene mine. Han sier at bøkene er ”pratsomme og plaprete”, ”formanende og brautende” og avviser at disse bøkene er klassikere. Det siste er det vel forsåvidt lett å være enig i, men det er vel muligens på sin plass å spørre om når det ble så enkelt for samtiden å bedømme hvilke verk som kommer til å stå seg om 20, 50 og 100 år.
Det jeg reagerer på er den totale avvisningen av at Ragdes bøker har litterær verdi. Dette er en holdning som jeg har hørt fra flere som hevder å være bereist i litteraturens verden – jeg har til og med hørt benevnelsen «kiosklitteratur» om Ragdes trilogi. Jeg vet ikke jeg. Er det blitt moderne å føle at man er litt for fin til å like Ragdes bøker?
Forklar meg da at ”Ligge i grønne enger” kom ut i et førsteopplag på 200 000 eksemplarer. Forklar at Berlinerpoplene og Eremittkrepsene har samlede opplag på 500 000 eksemplarer. Av alle bøker i hele Norges land og rike, er Berlinerpoplene den som har solgt nest mest. Vinneren? En annen bok som det i sin tid ble mumlet om at ikke hadde litterær verdi: Agnar Mykles Sangen om den røde rubin. Og den har hatt 50 år på seg.
Det er jo klart at Ragde har truffet noe. At hun skriver historier som folk liker å lese, at vi kjenner oss litt igjen, at vi uvilkårlig grøsser innvendig fordi vi ser at noe av det hun skriver virkelig kunne ha hendt. Med noen som vi kjenner. Godt.
Er det ikke da i overkant snobbete og arrogant at en litteraturviter skal fortelle oss over en side i Dagbladet at de bøkene vi liker å lese er tøys og tull og søppel og dårlig litteratur? At tingene som skjer i våre liv er klisjeer?
Jeg liker Ragde. Trilogien er ujevn og jeg trengte ikke det siste bindet for å være lykkelig, men jeg liker Ragde og jeg liker bøkene om familien Neshov. Vel er personene karikerte og vel spiller hun på fordommene folk har. Men det er balanse i det. Der super-stereotype Erlend bekrefter alle tanker den gjengse nordmann noensinne har gjort seg om homofile, er avbalanserte Krumme svært så vanlig og lite outrert (med unntak av at han liker å lage mat – si meg, Skjerdingstad, er det kanskje også en fordom vi får bekreftet, at vi tror at homser er flinke til å lage mat?)
Det er jo ikke bare en tidig historie? Ragde tar opp tema vi ofte vegrer oss for å snakke om: kjærlighet til familiemedlemmer vi ikke står følelsesmessig nær, ansvarsfølelse for mennesker som trenger oss, pliktfølelse, det blinde øyet vi snur til når vi tenker at” det nok går bra, det går seg til, jeg trenger ikke bry meg, skal gjøre det i morgen”.
Hun skriver godt og forteller en god historie. Derfor er Ragde populær. Ikke fordi hun bekrefter fordommene folk flest har til bønder og homofile. Tror i alle fall jeg.
