innfall og påfunn

Jeg er kommet i gang med trillebordet, etter å ha konstantert at det er forferdelig dyrt å kjøpe inn alle dippeduttene man trenger for å fornye et møbel. Er i alle fall glad for at jeg ikke måtte kjøpe meg et nytt møbel å pusse opp i tillegg.

Trillebordet i sin fordums noe falmede prakt:

The artist at work:

Og endelig er grunning og sparkel på plass:

Da gjenstår bare å pusse sparkel jevnt (en oppgave som jeg etter ca ett minutt skjønte at overhode ikke lå for meg, jeg ble rasende sint på både bordet, sparkelet som ikke ville bli jevnt og det dumme sparkelstøvet som festet seg på klærne mine. Min bedre halvdel overtok akkurat den jobben da det ble klart at jeg hadde tenkt å bli liggende på sofaen og sure meg), og male to strøk med eggehvitt. Samt flise toppen, men det har jeg ikke tenkt så mye på ennå.

Det er blitt så mye lettere å la seg forlede til impulskjøp etter at ebay og finn.no kom til. Se på et bilde, tenk “den var artig” og “hadde det ikke vært gøy å ha den”, trykk på et par taster, that’s it! Sånt skjedde aldri med meg da rubrikkannonser i avisen var eneste måte å kjøpe av privatpersoner på. Det som er dumt er at jo lettere man kjøper noe, jo fortere angrer man gjerne på det. Jeg eier et kicker-bord (eller fußball som de sier i Amerika..) som kom i mine hender etter et overivrig klikk på ebay for litt over et år siden, det ligger fremdeles innpakket i esken sin fordi leiligheten min rett og slett er for liten.

Og siden tirsdag eier jeg dette anretningsskapet:

Det trengte en god vask og skuffene behøver snarest litt pleie. Det grønne stoffet som er limt godt fast i skuffebunnen kan umulig være bra for selvfølelsen til skapet. Jeg vurderte å decoupere innsiden av skuffene, men etter å ha sittet i en time med tapetkniv for å prøve å skrape av det verste av det grønne, er jeg kommet til at jeg ikke vil mine restaureringsetterkommere så vondt. Kan ikke være lett å skrape av en decoupert serviett. Skal snarest gå til innkjøp av litt møbelpolish, så tror jeg at skapet blir supert.

Vi har et gammelt serveringsbord fra 60-tallet. En helt uspektakulær sak med litt uklar fortid, den sto i igjen etter noen tidligere beboere i den gamle leiligheten vår i Tyskland og avtjente sin plikt som kombinert barhylle, oppbevaringsplass for skitne kjørler og tørkeplass for nylig oppvaskede kjørler. Et slikt liv er jo hardt for et stakkars trillebord, så det er ikke i helt bra stand, men vi er likevel merkelig glade i det og tok det med oss på flyttelasset til Norge. Nå står det i en krok med masse rot på begge hyllene sine og venter med lengsel på at mor skal få tid til å pusse på det med sandpapiret sitt, sånn at det kan fremstå som det kjekke møbelet det jo egentlig er.

Jeg har tenkt å male bordet i en hvitnyanse og flise platen oppå. Planen var mosaikkflis av denne typen:

I striper i bordets lengderetning, selvsagt i rosa, turkis og limegrønn. Men ettersom Panduro er utsolgt og jeg ikke finner noe annet sted å få tak i slike transparente glassfliser, blir det enten slike mosaikkfliser:

…noe som ikke er helt optimalt siden de er matte og har dumme fnutter inni seg, eller alternativt vanlige mosaikkfliser fra flisebutikken ved siden av jobben min.

Malingen er i alle fall kjøpt inn, og det var egentlig det jeg ville skrive om her. Jeg har nemlig kjent en underlig følelse på kroppen i dag: en slags beklemt flauhet over fargevalg. I lunsjpausen gikk jeg på den lokale fargehandelen for å kjøpe grunning og maling til trillebordet. Jeg spurte først pent om det var mulig å få blandet farge i grunningen og fikk beskjed om at så lenge det var snakk om lyse farger var det greit. Hvilken farge ville jeg ha da?

“Jo, jeg vil gjerne ha noe som går i det turkise. Gjerne den Jotun isblå.”

Hvilken farge skal du male over grunningen da?

“Joooooo….. hrmn….” *hviskestemme* “…hvit…?”

Fargehandelmannen SER på meg. Og tusen tanker flyr gjennom hodet mitt. Jeg har jo sagt at jeg syns det er litt teit å pusse opp møbler slik at de ser slitt ut. Jeg har jo stemplet det som et motefenomen. Jeg har jo hevdet at det er litt blasfemisk å dyppe ordentlige møbler i hvitmaling for å gnukke på dem med en pussesvamp etterpå. Jeg hadde mange ting jeg hadde lyst til å fortelle fargehandelmannen. For eksempel at dette bare er et gammelt og slitt trillebord. Og at trillebordet nesten må pusses opp. Og at det ikke er sikkert at jeg kommer til å gnikke meg frem til grunningen, jeg vil bare ha _muligheten_. Før jeg kom så langt hadde fargehandelmannen imidlertid allerede blandet isblå grunning til meg, men jeg SÅ at han himlet litt med øynene og mumlet noe.

Og nå gleder jeg meg veldig til å pusse og male på bordet mitt! Må bare kjøpe litt sparkel først.