Jeg er blitt litt hypnotisert av alle de driftige damene som finnes på nettet. De som kjøper inn superbillige drømmekupp på loppemarked og av privatpersoner og så pusser og gnikker og maler og ender opp med spesialtilpassede møbler som sklir rett inn i det stilmessig totalt gjennomførte hjemmet alle sånne driftige interiørdamer har. Og så klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg syns det tar litt av, eller om jeg rett og slett bare er litt misunnelig.
Jeg har skjønt at det er “shabby chic” som er tingen for tiden, helst inspirert av “fransk landstil” og utplassering av små “stilleben” eller “montasjer” bestående av minst: et fat i skimrende materiale, en håndfull lysestaker av varierende høyde og type og helst noen bristeferdige peoner. Det ser jo fantastisk ut på bildene som legges ut på nettet, det er som tatt fra et interiørblad. Men hvor får de de store husene med alle de lekre originale vinduskarmene i marmor fra? I enkelte nettforum piskes det nærmest opp et hysteri for å finne det beste møbelkuppet og gjøre de fiffigste endringene med møblene i etterkant. Stikkord hvitmaling, lasur og ornamenter bestilt fra gavebutikken på nærmeste fyrstelige residens. Det jeg liker er at kreativiteten står i sentrum – det er kjekt å bruke overskuddet til sette særpreg på sitt eget hjem. Nå har jo Hotel Cæsar sommerpause og alt. Men passer det egentlig med en hvitmalt staut og kraftig 40-talls skjenk? Skeptisk.
Men altså inspirert nok til at jeg plutselig har en del prosjekter selv, og minst et av dem involverer maling av den hvite typen. Om et par måneder skal jeg nok få ete ordene mine i meg igjen. Mens jeg speiler meg i lysestakene i stillebenet mitt.
