innfall og påfunn

Det kommer vel ikke som en overraskelse at vi synes lite godt om fargevalget til den tidligere eieren av leiligheten vår. Rosa stue. Irrgrønt soverom. Sjø-irrgrønt soverom nr 2. Legg i tillegg til slurvete penselstrøk, ujevn maling og tapet som sagger i hjørnene. Rett og slett:

Vi hadde tenkt å pusse dette rommet fra grunnen av - fjerne den gamle tapeten, og få opp en ny og penere tapet. Men så var det dette med tid og energi, da… Vi har nå bodd her noen måneder og første gjesteovernatting nærmer seg raskt. For at vi skal beholde en god tone med venner og familie ønsker vi helst å unngå at de må sove i det fryktede grønne rommet. Og da går det som det som regel går i denne husholdningen: fort og gale i aller siste liten.

I boden hadde vi fremdeles noen spann maling i fargen Cappucino, som ble til overs da vi malte i stuen. Med andre ord en fattigmanssoppussing på mer enn én måte. Men vet dere hva det verste er? Vi er strålende fornøyde!

Rommet ser allerede bedre ut - her skal altså gjester få slumre, under trygg overvåkning av alt mitt omhyggelig hamstrede garn.

Hver eneste sommer så lenge jeg kan huske har min mor kommet med samme kommentar når vi har gått forbi pelargonier i blomsterbutikken:

“sånne blomster hadde alltid min bestemor på altanen om sommeren! hun hadde alltid lakserosa blomster og de holdt seg hele sommeren!”

Alltid når jeg har lurt på hvorfor mamma selv aldri har eid så mye som en eneste pelargonia, så har jeg fått det samme svaret:

“jeg har jo ingen altankasse.”

Vel, nå er jeg selv blitt innehaver av både altan og altankasser og har prøvd meg litt frem med pelargonier de to siste somrene. Et og annet har jeg faktisk lært, til tross for at forbausende mange av mine pelargonier ender med å se slik ut:

Hva har jeg altså lært?

1. Pelargonier liker ikke regn. Med andre ord passer de aller best i krukker i en by som Bergen, da kan de flyttes under tak mens de verste regnbygene plasker ned. Dersom man bare lar dem stå, øker man sjansene betraktelig for et resultat som i bildet over.
2. Pelargonier trives best ute i solen. Inne i solen er ikke like bra, det får faktisk blomstene til å falle av og resulterer i en pelargonia som i bildet over. Da jeg i vår gikk til innkjøp av 4-5 pelargonier, var jeg usikker på om det var lunt nok ute til at de ville tåle det. Hønemor som jeg er beholdt jeg alle bortsett fra én innendørs i påvente av mer stabilt vær. Den ene jeg glemte på altanen ser nå slik ut:



3. Og det er håp, selv for en pelargonia som har mistet alle blomstene og ellers ser ut til å ha gitt opp ånden. Altankassepelargoniaen min, som har fått sin dose med regn, kommer nå med et par blomster:



4. Også én av de tidligere nevnte “overbeskyttede” plantene har vågd seg med en liten blomst:



5. Det aller viktigste jeg har lært om pelargonier er imidlertid: IKKE ØDELEGG DEM I UTGANGSPUNKTET!

For noen måneder siden sådde jeg et lite utvalg av frø, blant annet tomat, chili, basilikum og oregano. Oreganoen ga jeg opp og lot forgå, der hadde jeg sådd alt for mange frø i hver potte og selv om jeg tynnet ut etterhvert, endte det opp med en liten grønn afroparykk i barbiestørrelse og bare pinglete, små stilker.

De andre sortene har jeg heldigvis vært heldigere med, men så er det dette med hvor man skal gjøre av plantene etterhvert som de vokser seg store? Ettersom jeg har altan på begge sider av leiligheten, hadde jeg tenkt at “soveromsaltanen” skulle bli en nyttealtan, med tomatplanter og duftende lavendel og i det hele tatt.

Basilikumen min kremtet imidlertid under vanningen i dag og minnet meg på at vi befinner oss i Bergen.

Dette er altså to planter, ompottet i næringsrik jord i stor potte og satt ut i frisk luft, full i forutsetninger for vekst og trivsel:

Mens dette er én enslig plante, fremdeles i potten etter første omplanting fra torvbriketten og derfor fremdeles inne på spisestuebordet:

Det skulle vel ringt en bjelle før, i og med at basilikum opprinnelig kommer fra noe varmere strøk enn selv min soveromsaltan kan tilby.

Det er vel en viss sjanse for at den voksne utgaven av Elizabeth Zimmermanns February Sweater kommer til å bli sommerens poppis-strikkeplagg for alle internettstrikkere. Men so what, egentlig? Jakken er fin og jeg har lyst på den.

Jeg har kombinert et ønske om en lett genser i mohair og min evigvarende begeistring for garnet Mohair Lux i dette prosjektet, og så langt ser det ut til å bli en ubetinget suksess. I og med at jeg har vært litt uheldig med strikkefasthet i det siste, prøvde jeg å strikke en prøvelapp for å se om Mohair Lux var et egnet valg til denne jakken. Det viser seg imidlertid at jeg har veldig dårlig stayer-evne når det gjelder å strikke prøvelapper. Hvis det ser ut til å bli noenlunde riktig etter et par omganger, ja da anser jeg prøvelappen for ferdig. Jeg har hørt at det finnes folk der ute som strikker en prøvelapp på 30*30 cm, vasker den og tørker den og blokker den og herjer ellers voldsomt med den. Sånt er jeg vel for utålmodig til. Jeg tror det blir litt som i “gamle dager”, da kunne jeg ha en full filmrull fra kameraet liggende i ukesvis, men når jeg endelig fikk somlet meg til å skulle fremkalle den, da hastet det plutselig veldig for meg og jeg MÅTTE velge timefremkalling. Stakkars pengene til mamma